onsdag 28. desember 2011

Jul på Orkanger

I år ble det Orkanger-jul. Hvit jul. Snø. Minusgrader. Som seg hør og bør. Herlig! Dessverre tok alt dette slutt. Minusgradene ble til plussgrader, snø ble til slaps og hvitt ble til skittengrått. Usj. Men det var stas så lenge det varte.

 Julemiddag = nammenam. Skikkelig gode saker. Og brunsaus. Masse brunsaus. "D e bærre lækkert!"

"Hvem er denne karen med sekk og lue på? Han ligner litt på nissen, i grunn." Og nissen var det! Til stor jubel fra alle de store i stua. Margit var noe mer tilbakeholden, Reidun kunne nok ikke brydd seg mindre. :)


 "Dæj", sa Margit. Ennå ikke helt overbevist. Men det ble. Det skulle nemlig vise seg at Margit hadde vært riktig så snill i år. Dobbelt så snill som alle andre, og hele TO pakker hadde nissen til Margit-mora.

 Det var mye spennende under treet til bestemor og bestefar på Evjen. Veldig mye. Mang en pakke ble delt ut, og det er ingen tvil om at Margit og Reidun ble stuas vinnere i julegavelotteriet.

 Lekestund med fadderonkel Marius hjemme hos oldemor og oldefar 1.juledag. Kjempestas å få noen dager med onkel igjen, nå har vi ikke sett ham på lenge,lenge. Men sånn er det, når onkelen bor så langt unna. Vi får håpe han tar til vettet og gjør trønder av seg igjen om ikke så altfor lenge. :)
For ordens skyld: Fadderonkel Marius bor i Harstad. Og før det bodde han i Hammerfest. DET er langt,det!)

 Reidun tok hele julekalaset med knusende ro. Et eksempel til etterfølgelse. :)

La du forresten merke til at jentene har like julekjoler? Ikke tilfeldig, ei heller mors verk. Disse nydelige kjolene lå innpakket under treet og ventet på å bli åpnet. Da var det ikke lenger tvil om hva som ble antrekket 1.juledag. Og siden jentene kom seg igjennom et helt selskap uten å fli seg til, var det heller ingen tvil om hva som ble antrekket 2.juledag. Tusen takk til tante Tove og onkel Kjetil!


2.juledag var vi på Melhus, hos tante Gunn og onkel Rolf. I Meiseveien finner nemlig et av julas absolutte høydepunkt sted. Kveitemiddag. Kveite. Eggesmør. Agurksalat. Rømme. Og potet og gulerot. Og melkesuppe til forrett. Og noen ganger også dessert, hvis det er plass. *Sukk* Her snakker vi mat for Mons.
.
3.juledag og vi skal snart sette nesen mot Frøya. Da er det viktig å ta en liten runde med Orkanger-lekene før vi drar. Noen av julegavene er allerede tatt i bruk, som denne herlige ulldressen fra onkel Arne. Tusen takk! :)
Forresten veldig kjekt når barna er så små at de ikke har julegaveønsker selv. I år ble det veldig mye praktiske gaver, til stor glede for mor. :)

 Fortsatt god jul til alle mann! :)

Visste du forresten at Orkangernissen snakker sulværing? Og er Gunners-fan? 

 
 

mandag 12. desember 2011

Nydeligste Reidun

I høst fikk Reidun og jeg besøk av ei kjempeflott dame. Med et kjempestort kamera. Siw Aina Strømøy kom for å ta nyfødtbilder av bittelille Reidun. (Helt nyfødt var ikke pia mi lenger da vi fikk besøk, hun hadde allerede rukket å bli 16 dager gammel.) Jeg har mang en gang sett bilder av andres smånurk og har angret bittert på at jeg ikke fikk tatt bilder av Margit da hun var ny i verden. Denne gangen ble det altså. Og mor ble riktig så fornøyd.








Er det rart mor er stolt?
"De vakreste barn i skogen går, er mine." Myrsnipemamman slår til igjen. :)

lørdag 26. november 2011

Om uvær, soving, amming og feber

*Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring. HEI*
Det har Margit og jeg sunget mang en gang på knøttesang i kirka. Uten at det egentlig har stormet særlig av den grunn, iallefall ikke i ordets rette forstand. I natt, derimot, stormet det. Skikkelig. Og på soverommet til mor og far stormet det, for der gikk det ikke an å lukke vinduet. Altfor mye bråk for lillemor, stakkar, så Reidun og pappan har sovet på stua i natt. Reidun i bagen sin, pappan på madrass på gulvet. Og de har visstnok sovet bra begge to.

Margit, stakkar pia, hadde feber i går. Termometeret målte 39,1 grader, og det er selvsagt mer enn nok til å vippe mor av pinnen. Igjen; stakkar pia mi. Varm, grinete og utilpass slo hun seg omsider til ro i senga si, mens mamman syntes jenterommet tvers over gangen plutselig var veldig lang unna. Vi har tydeligvis gjort en veldig god jobb med å lære Margit å sove i egen seng. Å sove sammen med mamma og/eller pappa i storsenga er uaktuelt. Sammen skal det lekes, soves skal gjøres alene. En og annen tur innom for å se om jenta ble det da i løpet av nattens mulm og mørke, men paraceten hun fikk gjorde tydeligvis jobben sin. Margit har sovet som en stein i hele natt, og faktisk også hele morgenen. Helt til kl ti (TI!) sov hun. Og nå er hun feberfri. Akkurat nå. Så får tiden vise hvordan det blir utover dagen.

Jeg har sovet på soverommet i natt. HELT alene. Dèt er lenge siden,det! Uten strøm og internett kan man vel like gjerne ta tidlig kveld, og satse på at man kan være noenlunde uthvilt dagen etter. Før kl halv elleve var jeg på plass i senga. Jeg lå en stund og lyttet til været før jeg sovnet, men ikke i den forstand at vinden gjorde at jeg slet med å sovne. Jeg liker vind. Jeg liker mye vind. Når jeg selv er innendørs og vet at det vi har ute er sikret. Så der lå jeg da, alene i senga og koste meg med å høre på været, mens jeg bekymret med for feberjenta tvers over gangen. For om man koser seg aldri så mye, kan man ikke la være å bekymre seg. Sånn er det nå engang.

Så var det amminga. Jeg har ennå ikke nevnt noe om amminga. Med en liten baby i hus er det alltid et spenningsmoment for mor hvor lenge hun får sove før hun må opp igjen for å dekke et primærbehov hos den lille. Den første tiden føltes det som om jeg sprang opp og ned fra senga nesten hele natta, da kunne hun kreve seg annenhver time. Slitsomt.
I den siste tiden har Reidun blitt veldig så flink om natta, noe mor setter umåtelig stor pris på. Som sagt, så var jeg i seng før kl halv elleve i går. Og som alltid, spent på hvor lang tid det ville ta før jeg måtte opp igjen. Nå ble det jo sett om Margit i løpet av natta, men Reidun greide seg veldig så fint uten mamman sin i natt. Ikke før kl halv sju ble det ny amming. Dèt er ikke verst! En stund etterpå sovnet hun og sov like lenge som Margit. Rundt halv elleve fikk hun mat igjen, og det gjorde visst godt. Så godt at hun like gjerne kunne kose seg med en dupp. Og etterhvert ble det også duppetid på Margit. Nå sover begge tullene, mens mor skriver litt på bloggen sin og pappan ser kjempekjedelig skøyteløp på tv.

Lørdagskos i heimen.

torsdag 24. november 2011

Min egen lille indianer

I dag fikk jeg min egen lille indianer. For en stakket stund. Barnehagen hadde indianerforestilling i dag, og Margit hadde sin aller første sceneopptreden. Mor var veldig spent på om lillepia ville tørre å stå på scenen sammen med de andre indianerbarna, men med et godt og trygt barnehageansattfang å sitte på er det utrolig hva som går.

 
Litt småskeptisk

Ennå ikke helt overbevist

Alle så hadde de fjær på hue.

Og plutselig var alt vel overstått. Da er det lov å unne seg en aldri så liten bananbit.
Margit sender forresten en takk til alle ansatte i barnehagen sin, for der er så godt å være! =)

onsdag 16. november 2011

En fødende kvinnes beretninger

På fjorten måneder har jeg rukket å få to jenter. To fantastiske jenter. På to forskjellige steder. Margit, eldstejenta, ble født i Trondheim, mens Reidun ble født på Orkanger. Ikke langt unna hverandre i geografi, men veldig langt unna når det gjelder opplevelsen jeg fikk som fødende kvinne.

(Da Margit ble født var det sommerstengt på fødeavdelinga på Orkanger, og jeg måtte derfor føde i Trondheim.)

Fødsel 2010
Min mann og jeg var på dagstur til Orkanger da jeg så smått begynte å kjenne på at nå, nå tror jeg det begynner å skje noe. Ikke så helt greit å vite hva man egentlig skal kjenne når man er førstegangsfødende, men jeg følte meg rimelig trygg på at noe var på gang. Utpå kvelden var vi innom legevakta på Orkanger, hvor vi fikk beskjed om at det virket som at det var fødsel på gang, men det kunne ta lang tid før det utviklet seg videre. Siden jeg er fra Orkanger, og hadde mulighet til å bli værende der, ville legen anbefale at vi ble værende, heller enn å reise tilbake til Frøya. Et råd som jeg mer enn gjerne fulgte, da jeg lenge hadde kjent på at jeg syntes det var fryktelig langt hjemmefra og til sykehuset. Jeg syntes det var langt fra Frøya til Orkanger, fra Frøya til Trondheim føltes i denne sammenhengen som en liten amerikareise.

Dagen etter tiltok smertene og riene kom med 5-6 minutters mellomrom. Tette rier, men fortsatt noe ujevnt tidsintervall. Utpå kvelden ringte vi igjen legevakta, som anbefalte oss å kjøre til Trondheim. Der ble vi møtt av en trivelig sykepleier som ba oss om å fylle ut div papirer mens vi ventet på jordmor. Papirene ble utfylte og vi ventet. Etter en stund ble vi hentet og en undersøkelse ble gjort. Joda, fødselen var igang, det var noen cm åpning, men hos førstegangsfødende tar åpningsfasen gjerne lang tid. Det var derfor lite hensiktsmessig at jeg ble innlagt så tidlig. Dessuten hadde de ingen ledige rom for øyeblikket. Så kort tid etter at vi kom, kjørte vi tilbake til Orkanger. Noe skuffet, men ellers ved godt mot.

Søndags formiddag var vi igjen tilbake i Trondheim, denne gangen meget håpefull. Jeg var nå helt sikker på at jeg kom til å bli innlagt. Den gang ei. Åpninga var noe større, men det kunne fortsatt ta lang tid, og det var fortsatt ingen ledige rom. Tilbake til Orkanger. Denne gangen veldig skuffet, og ikke ved fullt så godt mot. Utpå kvelden samme dag ble det en ny tur innover, og denne gangen fikk vi plass på pasienthotellet, da de mente det kanskje kunne skje noe i løpet av natta. Det skjedde dessverre fint lite, men formiddagen etter ble jeg endelig innlagt etter undersøkelsa. Vi ble installert på et rom i påvente av ledig fødestue. Etterhvert ble det fødestue ledig, ei fødestue med et stort og dypt badekar. Lykke!

Men prinsessa lot vente på seg ennå litt til. På tirsdags formiddag kom endelig Margit, og vi satt med ei fantastisk lita jenta i hendene. Og det gjorde vi ei god stund, det var nemlig ingen ledige barnevogner. Så da satt vi der, på sengekanten på fødestua, med Margit i armene, og ventet på å bli overflyttet til barselhotellet. Og det gjorde vi ei god stund, det var nemlig ingen ledige rom på barselhotellet. Etterhvert ble det både rom og vogn og ferden gikk videre.

På barselhotellet fikk vi et eget rom med et eget lite bad (mye som på et vanlig hotell). Det var veldig godt å slappe av for seg selv på rommet etter noen harde dager. En stund senere kom ei veldig trivelig jordmor innom for å informere om at det var samling på fellesstua kl ditt og datt. Og der møttes vi da. Resten av tida holdt vi oss på rommet vårt, eller vi var nede og spiste. På stua var det veldig sjelden vi så andre nybakte foreldre, annet enn når det var samling. Og skulle vi møte på noen i samme situasjon som oss i gangene, ja, da vekslet vi blikk og smilte skrått til hverandre. Jordmødre og pleiere kom innom rommet og hilste på når det var vaktskifte, og de kom selvsagt når vi ringte etter dem. Ellers kunne de observeres i korridorene i
Tysse Plätzer-tempo, gjerne med ei halvspist brødskive i hånda. Veldig trivelige, altså, men dessverre så veldig travle.

Tre dager var vi da altså på dette hotellet. Jeg var blandt de heldige. Margit kom til på tirsdag, men jeg fikk likevel lov til å bli der helt til fredag. Så lenge jeg sjekket ut før kl tolv, vel og merke. (Jeg vet ikke helt om jeg selv vil gå med på jeg var der tre dager. Hvis man skal være ut før kl tolv om dagen, kan vel denne neppe regnes som en dag? Nei, sier jeg. Jo, sa sykehuset.)

Fødsel 2011
En relativt ordinær søndags morgen høsten 2011 begynte jeg så smått å føle at noe var på gang. Denne gangen var jeg langt mer rolig enn før forrige fødsel, man er vel gjerne det andre gangen. Da jeg var usikker på om det var kynnere eller rier ventet jeg en stund med å finne fram den sagnomsuste sykehusbagen. Utover ettermiddagen levnet smertene ingen tvil, og det var bare å komme seg avgårde. Med bagasjerommet fullt av bager og poser, og en ikke altfor begeistret Margit i baksetet, satte vi kursen for Orkanger og OSS.


Utpå kvelden kom vi til sykehuset og ble møtt av en kjempetrivelig jordmor. Der ble det først gjort en aldri så liten undersøkelse, før vi fikk en kjapp omvisning og ble tildelt rom. I påvente av at fødselen skulle starte "på ordentlig" gikk vi inn på stua og satte oss foran tv'en. Der satt det to andre par som nylig hadde fått, og en stakkars vordende far som hadde blitt kastet ut av fødestua av sin bedre halvdel. Det tok ikke mange minuttene før praten var i gang, da både om fødsler, svangerskap og fotball. Etterhvert ble riene såpass kraftige at jeg ikke lenger var mye til selskap, og vi ble da geleidet inn på fødestua. Møtet med lystgassen var kjærkomment og de neste timene føltes igjen overkommelige. Jordmora var sammen med oss mer eller mindre under hele seansen, fra start til slutt. Det var ikke alltid det var så mye for henne å gjøre, men det føltes veldig betryggende at hun var der. (I Trondheim var jordmora veldig mye ute, jeg forsto det slik at hun hadde flere fødsler.) Også veldig kjekt å ha noen til å pirke på skuldra til den vordende far når han sovnet og var utenfor min rekkevidde.

Halv fem om morgenen kom lille Reidun til verden. Etter sying, amming og dusjing bar det inn på fellesstua for å spise frokost. Det tok ikke lang tid før jeg møtte samtaleparterne fra kvelden før, og alle var ivrige på å høre hvordan fødselen hadde gått. Etter en veldig trivelig frokost og etter å ha bekreftet ovenfor jordmødrene og pleierne at jeg hadde det bra, trakk jeg meg tilbake på rommet. Ikke toalett og dusj på rommet, ei heller tv, men ellers sto det ingenting tilbake for rommet vi hadde i Trondheim.

Reidun kom til verden på en mandags morgen, og på fredags ettermiddag var alt klappet og klart for hjemreise. Et følelsesladd øyeblikk. Men en bitteliten tåre i øyekroken snudde jeg ryggen til personalet på føden på Orkanger og jeg følte det som om jeg reiste fra gode venner. I fem dager hadde jeg blitt tatt så godt vare på og vist så stor omsorg for, at jeg syntes det var trist å måtte reise. Skulle noen av dere fantastiske mennesker komme til å lese dette så spre dette videre: Tusen takk for et herlig opphold! God orkdaling som jeg er, er jeg hjemom både titt og ofte, og flere ganger har jeg trillet forbi sykehuset med jentene. Men aldri etter dette oppholdet, har jeg trillet forbi uten å tenke på dere som er på jobb der oppe. Og hvor trivelig det hadde vært å tatt turen oppom, om så bare for å få puste inn den herlige atmosfæren igjen. For ingen skal fortelle meg at den atmosfæren som finnes på føden på OSS er noe helt spesielt. Den er iallefall det for meg.

I morgen skal Frøya kommunestyre møtes. En av sakene som skal opp er nedleggelse av fødeavdelinga på Orkanger. Jeg hadde virkelig trodd at enhver frøyværing ville være opptatt av å bevare denne. Men den gang ei. Innstillinga fra Frøya formannskap er "ingen kommentar". Det innstilles faktisk til at Frøya kommunestyre ikke har noen motsigelser til nedleggelse. Det skuffer meg. Dypt. Og det gjør meg opprørt. Jeg håper så inderlig at kommunestyret ikke tar denne innstillinga til følge. Den opplevelsen jeg fikk som fødende på Orkanger, er en opplevelse jeg unner alle frøyas vordende mødre. Ikke bare nå, men også i framtiden.

Lykke til videre på ferden, OSS!

onsdag 2. november 2011

Høyt og lavt

I helga hadde jentene besøk av onkel Jon Anders og kjæresten hans, Lise Marie. Ei kjempetrivelig helg ble det, og et og annet øyeblikk ble selvsagt foreviget. Noe og noen er enklere å få festet til film (evt minnekort) enn andre.

Lille Reidun sammen med onkel og Lise Marie:


Reidun er det foreløpig relativt greit å ta bilde av. Hun ligger stort sett rolig og bryr seg ikke stort om det knipses rundt henne. Med Margit er det så ymse. Noen ganger kan hun være veldig så fotogen, andre ganger ikke. Denne gangen ikke. 
Margit sammen med onkel og Lise Marie:




Ikke dagen for dèt,altså. Frøkna var altfor opptatt med å løpe, rope, klatre og danse til å kunne sitte stille et øyeblikk langt nok til at jeg fikk et skikkelig bilde. Ikke alltid like enkelt å instruere en ettåring, gitt.

Men; bilde eller ikke, en ting er sikkert: Det var stas med besøk.


Tusen takk for besøket, kom gjerne igjen! =)

onsdag 12. oktober 2011

Lille Vår

I dag fikk jeg en kjempefin gratulasjon på facebook av ei veldig trivelig dame. Sammen med gratulasjonen sendte hun sangen "Lille Vår" av Lars Bremnes. En for meg helt ukjent sang, helt til i dag. I dag har jeg hørt på den flere ganger, og jeg liker den bedre og bedre for hver gang. Veldig behagelig melodi og helt fantastisk tekst. Som jeg kjenner meg veldig igjen i i disse barseltider. Lytt og nyt.


Vi veit`kje kæm du e, eller kæm du ligna,
men du ska vite det, i dag e du velsigna.
                      Gud, kor vi ha venta, sånt et under av ei jenta.



Tusen takk for den flotte gratulasjonen!

mandag 10. oktober 2011

Trøtt

Her i huset er vi alle trøttinger i dag. Mor og far i huset har sovet forsvinnende lite de siste nettene, Reidun likeså. Reidun har vett til å ta igjen det tapte på dagtid, mor og far ikke like så. Reidun sov en kjempelang dupp mens Margit var i barnehagen i dag. Og hva brukte så mor denne dyrebare tiden til? Joda, valget falt på husarbeid. Feil valg, nå kan jeg angre meg,nå. Og det gjør jeg. Men det er for sent å snyte seg når nasen er borte.

Margit og Julie har også vært trøttinger i dag. Julie har ikke fått sovet særlig i natt, og har brukt det meste av ettermiddagen til å ligge på sofaen sammen med Reidun. Herlige jenter.

Noen dupper på sofaen,




 Margit,stakkar,ble sendt i barnehagen uten kosegrisen Jeremy i dag. Og det går da vitterlig ikke an å sove uten Jeremy. Det ble en bitteliten dupp i bilen på tur hjem fra barnehagen, men langt fra nok til å bli noenlunde uthvilt.

mens andre dupper i bilen.


De siste morgenene har Margit sovet leeeenge. Mye lengre enn normalt. I dag ble hun vekt kl ni. Mandag er barnehagedag, og siden det er så lenge siden Margit har lekt med de andre barnehagebarna (hun var hos bestemor på Orkanger mens vi var på sykehuset) vekket vi henne kl ni. Vanligvis har Margit vært i full vigør lenge når klokka er så mange, men ikke i dag. Ei heller i går. De siste nettene har Hans og jeg sovet på skift og i går var det vaktskifte kl halv åtte. Hans gikk da for å ta seg en strekk på senga før Margit sto opp. Reidun og jeg satte igang med pupping, før vi tok en velfortjent strekk på sofaen. Etter ei stund våknet jeg og kikket på klokka. Da var den ti. TI! Og ikke en lyd fra Margit. Reidun ble lagt ned og jeg gikk for å se innpå til Margit. Joda, jenta pustet og sov som en stein. Og det fortsatte hun med, helt til klokka elleve. ELLEVE! Det er lenge dèt, spesielt for ei som vanligvis vil opp rundt halv sju. Ikke rart mamma`n ble skremt. Det tar tydeligvis på å bli storesøster.

søndag 9. oktober 2011

At last

Ny sang på hjernen. Nå er det At Last av Etta James som svirrer rundt i topplokket. Nydelig låt, med nydelig tekst til ei nydelig jente.

At last, my love has come along
My lonely days are over
And life is like a song
Oh, yeah, at last
At last. Endelig. Endelig er hun her. Vår fantastiske lille Reidun.

På fredag dro vi fra Orkanger med intet mindre enn TO flotte småjenter i baksetet. Etter noen meget behagelige dager på Orkdal Sjukehus satte vi kursen mot Frøya og Måsøyvalen. Utrolig godt å bli bortskjemt på fødeavdeliga, men også utrolig godt å komme hjem igjen. :)
Tusen takk for alle gratulasjoner og hilsener vi har fått den siste uka!

torsdag 29. september 2011

Gal av lengsel

Husker du den? Sangen? Av Postgirobygget? Som ble kjempepopulær for noen år tilbake, da den ble brukt i en tv-reklame?  Dette refrenget har kvernet rundt og rundt i hodet mitt de siste dagene.

Gal av lengsel, gal av å savne deg.
Gal av å tenke, og av å vente på deg.
Jeg blir gal av det å tenke på at jeg bare tenker at jeg savner deg.
Og apropos så håper jeg at du tenker at du savner meg.

Spesielt den andre linja går igjen. For det er mye sånn jeg føler det om dagen. Såååå utrolig lei at det grenser til galskap. I dag er det 13 dager til termin. To uker går vanligvis veldig fort, men akkurat nå synes jeg det virker veeeeldig lenge. Men hva hjelper vel det? Må nok bare smøre meg med tålmodighet. *Sukk* 

Jeg kom forresten over denne fine tegninga på nettet:
Selv om jeg ikke har hatt de store plagene i svangerskapet, kan jeg kjenne meg veldig igjen i denne. Det er nok mange som kan det. Vi har gjerne en tendens til å gi det svaret som forventes av oss i slike sammenhenger.

Selv strevde jeg veldig med amminga da Margit var nyfødt og husker veldig godt hvor opptatt alle var av dette med amming. (Til og med folk jeg aldri hadde møtt før spurte om jeg hadde melk til ungen og om hun fikk pupp eller flaske.) Dum som jeg var svarte jeg ærlig da kjentfolk spurte hvordan det gikk med amminga. Altfor ofte ble jeg klar over at "joda, det er så koselig,så" er det korrekte svaret. Spesielt godt husker jeg en episode noen uker etter fødselen. Jeg møtte på ei kvinne jeg kjenner og vi slo av en kort prat. Amminga ble raskt tema. Da jeg fikk spørsmål om hvordan den biten gikk, svarte jeg som sant var, at brystvortene hadde sprukket, jeg hadde store åpne sår og syntes det var veldig smertefullt å amme. (Veldig smertefullt er faktisk en underdrivelse. Det var MYE verre enn som så.) Tilbakemeldiga jeg fikk? "Men d e nå så kos,læll." Så da sa jeg meg like godt enig i det. Så kos,læll. "Læll" om alle kroppens muskler står i høyspenn og tårene triller nedover kjakene. SÅ kos!

Og nå er det snart på`n igjen. Hvis jeg bare greier å holde ut de siste dagene. Eller, det er vel ikke snakk om hvis, jeg er nok bare pent nødt. Men jeg kan likevel ønske at pia vil melde sin ankomst noen dager før termin. Det er lov å håpe!
*Håpe, håpe, håpe, håpe*

tirsdag 27. september 2011

Bestemorbesøk og villmannskjøring

I dag fikk Margit besøk av Bestemor. (Merk: Bestemor med stor B!) Trøtt, smågrinete og helt sikkert lei av den kjedelige mammaen sin la hun seg i senga for å ta en dupp. Og en god dupp ble det. Veldig god. Og tydeligvis også godt å bli møtt av Bestemor når duppen var over. Det er alltid stas å få besøk av Bestemor. Som seg hør og bør. Og verden er gjerne et lysere sted når Bestemor er her. Og gjerne litt søtere, varmere og brunere. Som i sjokoladebrun. For når Bestemor er her, da vanker det gjerne en aldri så liten godbit. Som seg hør og bør.

Ikke verst å få servert sjokolade på et bestemorfang når duppen er over.
Sjokolade tilhører sjeldenhetene for Margit, og slik skal det være i maaaange år framover. Før i verden gikk det an for mor og far å ha ei skål med noe godt i stående på bordet. Den tiden er forbi. Margit har funnet ut hva ei godteskål er, og er den i syne, så er den i sinnet. Og denne jenta tar ikke et nei for et nei. Og bare èn er HELT uaktuelt. Så lenge det finnes, så skal det spises.


Må trykke etter for å sikre seg at alt blir med.
Det finnes (nesten) ikke grenser for hvor mye som går inn i den lille munnen. Det er veldig begrenset hvor mye munnen greier å jobbe med, og ikke minst hvor mye den lille kroppen greier å svelge, men helt utrolig hvor mye jenta greier å trykke i munnen når det er noe godt på bordet.

Hvor mye er egentlig en munnfull?
 Når festen er over for Margit, er festen over for alle. Som seg hør og bør. Og hvis man bare setter skåla utenfor synsvidde og rekkevidde,ja,da er alt i orden.

Sååå fornøyd etter sjokoladegumlinga.
 Og ikke nok med at Bestemor kom i dag, storebror kom også! Dobbel lykke! Det er alltid stas når storebror kommer hjem. For storebror er kjempemoro å leke med. I dag var det bilkjøring for alle penga. Med vinden i håret og skrens i svingene gikk det unna, til stor glede for store og små. Aldri før har vel noen kjørt rosa prinsessebil SÅ fort mellom kjøkkenet og stua her på Måsøvalen.

Tut og kjør!
Summa sumarum: En fantastisk dag. Og prognosene er også gode for morgendagen, da kommer nemlig også storesøster hjem. Og det er alltid stas når storesøster kommer hjem. Som seg hør og bør.

Ha en flott kveld og ei god natt,folkens! =)

lørdag 17. september 2011

Kamera

I går kom bursdagsgaven fra mann og barn. Sent? Ja, kanskje litt, men det må jeg ta på egen kappe. I sommer fikk jeg vite at jeg skulle få et nytt kamera i bursdagsgave, men jeg skulle selv få velge hvilket kamera jeg ville ha. Ting tar gjerne litt tid, men til slutt falt endelig valget på et Olympus Pen-kamera og i går kom vidunderet i posten. Hurra! Den som venter på noe godt, osv.

Så langt er jeg storfornøyd med kameraet mitt. Det er fortsatt mye som må læres, jeg kan ennå altfor lite om foto. Jeg har mye å lese meg opp på, for å si det slik. Da er det godt å vite at bruksanvisninga som var med kun var på fransk. Fransk er gresk for meg. (Hohoho, den var tørr, den!)

Som sagt havnet jeg på et Olympus Pen-kamera. Takket være varme anbefalinger fra broremann Marius. Selv var jeg i utgangspunktet innstilt på et speilreflekskamera, men det ble det altså ikke. For Pen er ikke speilrefleks, ei heller et kompaktkamera, men visstnok et hybridkamera. Altså en mellomting. Mindre enn speilrefleks, da det ikke inneholder speil, men gir bilder på høyde med speilrefleks. Det kan jeg like.
 Foreløpig har jeg ikke fått tatt så voldsomt mange bilder, men noen har det da blitt. Favorittmotiv? Akkurat dèt har nok ikke forandret seg med nytt kamera.




Flotte lillepia. Som snart skal bli storesøster. Riktig så heldig er hun, som får så mange søsken.

Er du mer enn gjennomsnittlig opptatt av kamera kan du lese om det her. Hvis ikke lar du det være. ;)
 
Og til min flotte mann og de (foreløpig) tre flotte barna:
  TUSEN TAKK FOR GAVEN! =) 


tirsdag 6. september 2011

Service? II

Etter at jeg postet blogginnlegget i går, kom jeg på en annen butikk-episode som jeg gjerne vil dele.

For et par uker siden var jeg innom en butikk for å kjøpe youghurt til Margit. Denne butikken var relativt stor, og selvsagt var kjøleskapene og kassene i hver sin ende av butikken. 7,5 måneder på vei, diiiiger og med vond rygg vraltet jeg meg bort til kjøleskapene og fant en firepakning Litago youghurt. (Hvorfor i alle dager skal det ikke være mulig å kjøpe èn youghurt??) Jeg snudde så om og satte nesen mot kassene. Langt. Laaaangt. Kjempelangt, føltes det som. Jeg vraltet og vagget i vei og så målet nærme seg i det fjerne. Damen bak kassen så på meg og smilte mot meg det siste stykket av veien, nesten litt som for å heie meg fram. (Heldigvis var butikken så godt som folketom, den diiiiigre, gravide med vondt rygg hadde nok ikke tålt å stå lenge i kø denne dagen.) Jeg gikk rett bort til kassadamen, la Litago-pakken på båndet og smilte et svett smil. Og kassadamen smilte tilbake og "durtet" youghurten min. *Durt* Og durtet den igjen. *Durt* Og igjen. Men ingenting skjedde. Varen kom ikke opp,dessverre,og da selvsagt heller ikke prisen. Vi syntes det var fryktelig pussig, både kassadamen og jeg, men det er vel slikt som kan skje. Skjer sikkert kun den beste.
- La du merke te ka den koste? lurte kassadamen på.
Jeg sukket lett og ristet på hodet.
-Nei, det la æg itj merke te,du.
Kassadamen kikket da på meg og smilte pent:
-Kan du itj spreng å sjekk?

Service?

Service kan være så mangt og som kunde hos ulike forhandlere opplever man gjerne ulik service. Som regel er jeg rimelig godt fornøyd etter å ha gjort en handel. Jeg velger den varen jeg vil ha, går til kassen, smiler til kassapersonen og veksler noen velvalgte ord før jeg takker for meg og går. Helt greit. Enkelt og greit. Noen ganger viser det seg at varen ikke helt står til forventningene og da hender det jeg ønsker å bytte denne. Da tar jeg med varen og kvittering tilbake til butikken, smiler til kassapersonen, forklarer situasjonen, gjør et bytte, takker for meg og går. Enkelt og greit. Stort sett. Men ting går ikke alltid helt som planlagt. I dag har jeg vært på to forskjellige butikker for å bytte varer jeg har handlet.

Mandag 05.sept 2011, formiddag

For en uke siden ble det handlet ullklær til et av mine fadderbarn. Det var min kjære mor som handlet for meg, men vanskelig som jeg er, ble jeg ikke helt fornøyd med fargene. I dag tok jeg med klærne tilbake til butikken i håp om å få byttet til sprekere farger. Da klærne ble handlet var det tilbud på ullklær på denne butikken, noe som gjorde at jeg var veldig i tvil om jeg ville få bytte, iallefall om jeg ville få samme pris. Jeg var vel egentlig forberedt på å måtte betale et mellomlegg i og med at tilbudet var over. Vel framme ved kassen la jeg fram min sak og fikk deretter spørsmål om jeg hadde kvittering. Jeg hadde kvittering. Kvittering som viste at jeg betalte mindre for varene enn hva de nå kostet. "Jaja, æg gir dæg 30% på dem,læll. Da går d opp i opp." Kjempegreier! Men det viste seg at klærne i friskere farger var noen kroner billigere enn de mørke, traurige, så da ble det faktisk noen kroner til overs. Ikke verst. (Ikke bare på Europris man får mer til overs...) Da ble det en liten titt for å se om jeg fant noe fint til lillefrøkna mi. Og det gjorde jeg,gitt. Jeg tok med plagget til kassen og tok fram kortet for å betale full pris minus de 35 kronene som ble til gode på fadderbarnklærne. "Æg gir dæg 30% på hærre,å,æg." Mer kjempegreier! Storfornøyd! Tommelen opp!


Mandag 05.sept.2011, ettermiddag

For noen måneder siden kjøpte jeg en ny bilstol til Margit. Bilstolen ble kjøpt en god stund før det egentlig var nødvendig å bytte, men jeg tenkte jeg skulle slå til da jeg kom over et godt tilbud. Da jeg kom til butikken var det selvsagt utplukket (ikke alltid så greit å slå til på tilbudene i storbyen på timen når man bor på Frøya..), men de hadde èn stol igjen, nemlig utstillingsstolen. Jeg ble forsikret om at denne stolen var kjempebra, og at den ikke hadde vært brukt, annet enn til utstilling i butikken. Stolen ble kjøpt. Før jeg dro ble jeg anbefalt av personalet i butikken å ikke bytte til denne stolen riktig med en gang, i og med at Margit fortsatt var såpass lita. Men vi var jevnt over enige om at det uansett var greit å handle når det var tilbud. Jeg fikk med meg stolen og alle delene til monteringa (i og med at jeg fikk stolen som var brukt til utstilling var det ingen emballasje). Jeg fikk også beskjed om at det var bare å komme tilbake å bytte hvis ikke stolen passet. Noe den dessverre ikke gjorde. Vi har prøvd å montere den et par ganger, og i dag tok vi turen til butikken for å få hjelp til å få den montert, men det viste seg at det ble for liten plass i setet foran når stolen var montert på plass i baksetet. Vi ba derfor om å bytte til en annen modell. Stolen ble demontert og tatt med opp i butikken. Etter å ha ventet ei stund fikk vi beskjed om at de ikke kunne ta inn stolen vi hadde kjøpt. Begrunnelse: Stolen var ikke i emballasjen og den "så brukt ut". Dessuten var det for lenge siden jeg hadde kjøpt stolen. Overrasket og ikke minst skuffet prøvde jeg å forklare at stolen kom uten emballasje og ikke minst hvorfor den gjorde det. Til det fikk jeg til svar at "vi har ingen spesielle utstillingsstoler,vi". Jeg fortalte også at om stolen "så brukt ut" så så den ikke mer brukt ut nå enn da jeg kjøpte den, da vi ikke har fått til å bruke stolen. Spesielt skuffet var jeg over argumentet om at det hadde gått så lang tid siden jeg kjøpte den, det var jo tross alt de som anbefalte meg å vente med å bytte stol. Jeg kunne kanskje ha prøvd å montere den like etter at den ble kjøpt, men i og med at jeg fikk fortalt at det var bare å komme tilbake senere å bytte hvis det skulle bli noen problemer, så gjorde jeg nå engang ikke det. Etter lenge å vel å ha talt min sak sa ekspeditrisen at hun skulle overbringe mine argumenter. Som sagt, så gjort. Noen minutter senere kom hun tilbake. Jo, vi skulle få bytte stolen, men det var veldig beklagelig at den ikke var i emballasjen. Nå ville de få et problem med å selge stolen til en annen kunde. Uten emballasjen kunne de jo ikke garantere at stolen ikke var brukt, og det er veldig viktig at kundene føler seg trygge på det de handler og at de føler seg ivaretatt. Mitt spørsmål: Hva med meg som kunde? De hadde jo ingen  betenkeligheter med å selge meg en stol uten emballasje. Og det var tydeligvis ikke veldig viktig at jeg følte meg ivaretatt som kunde. Jeg har handlet mye på denne butikken det siste halvannet året og har alltid vært veldig fornøyd med servicen. Inntil i dag. Etter to timer (TO TIMER!) fikk vi endelig ordnet opp. Margit har nytt sete, som passer i bilen og som er greit å montere. Hurra! Det hun derimot mangler er en solskjerm. Men vi har solskjerm. Til stolen vi leverte. For da jeg kjøpte stolen, kjøpte jeg også en solskjerm til den. Det var den siste de hadde, den hadde vært montert på stolen jeg kjøpte. Og jeg fikk den uten emballasje. Den kunne de ikke ta inn igjen uten at den var i emballasjen, for da kan den ikke selges. (Annet enn til meg, tydeligvis.)

Lettet over at vi fikk byttet stolen, men sliten og ør av all argumenteringen gikk jeg fra barnebutikken.

Heldigvis, tenkte jeg, heldigvis har jeg formiddagens bytte-tur å leve på.



torsdag 1. september 2011

GÅR! HUN GÅR!

Babyen vår går! Bittelille Margiten vår! Tullerusk! Men hun går ikke så langt ennå, det blir ikke så mange skritt av gangen. Rekorden i dag er 20 sammenhengende skritt. Ikke er hun så voldsomt stødig heller, men det blir vel med tid og stunder. Øvelse gjør mester, er det noe som heter. Og Margit øver. Og øver. Og øver. Og elsker det! Det er tydeligvis moro å gå. For mor og far og storesøsken er det kjempestas, men det er minst like moro for lille Margit selv.


De aller første skrittene kom et par uker etter at Margit ble ett år. Siden har det blitt noen få skritt dann og wann, men de siste par dagene har det tatt helt av. Nå handler det meste om å gå. Fram og tilbake. Hit og dit. I morgen har Margit barnehagefri, så nå har vi ei laaaang helg foran oss til øving. Og øving. Og øving. Og plutselig er Margit klar for å løpe sammen med alle barnehagevennene. Det er sikkert det hun øver til. ;)

Ønsk oss lykke til med øvingshelga, folkens! =D

mandag 15. august 2011

Bare blåbær!

Margit har vært på bærtur. I ordets rette forstand. Eller hyttetur, om du vil. Men at det var blåbæra som sto i sentrum for hennes del, det hersker det ingen tvil om. Aldri har jeg sett noen som har vært såååå fornøyd med å få sitte i lynget og lange innpå.






 Imponerende nok var det så godt som bare bær som fant veien inn i munnen. Blomster, lyng og blader fikk stort sett være i fred når det var spising på gang, men et og annet ble røsket opp for å lukte på.

Og det skulle vise seg at det ikke er bare blåbær som er godt. Rips er også kjempegodt. Og solbær er godt. Og stikkelsbær er godt. Men ikke skrubbær og krekling, det er ikke såpass. Men det er greit, når det er mye som er godt.

Dessverre var det fint lite blåbær å finne hjemme på Måsøvalen. Men vi trøster oss med at i Orkdal`n, der har vi massemasse blåbær og masse rips og solbær og stikkelsbær og alskens herligheter. I mellomtiden koser vi oss med markjordbær, for det har vi her. Og den er heller ikke å forakte. =)

torsdag 4. august 2011

Etter regn

kommer sol, er det noe som heter. Og i dag stemte det på en prikk! I morges våknet vi til gråvær og regn. Kjedelig, tenkte vi, som etterhvert skulle få huset innvadert av fire flotte og aktive gutter. Men den gang ei. Heldigvis. Sola kom fram, verandaen ble tørr og vi storkoste oss i finværet. Det ble faktisk så fint at vi kunne kaste barneklær og bleier og fylle vann i småbassengene på platten, noe som var laaaangt mer enn hva vi hadde turt å håpe på. Og de allerede flotte og aktive barna ble ikke mindre aktive av dèt, må vite. Det er ganske utrolig hvor mye vann kan gjøre med et lite barns humør. Og det er vi glade for her i huset. Skulle Margit være spesielt grinete en dag, er det bare å tappe i litt vann i karet og la babyen plaske i vei. Godt! For både liten og stor. I dag var det visst spesielt godt.

  
En helt fantastik dag med helt fantastiske gjester! Tusen takk til Peder, Rasmus, Håkon, Noah og mammaene deres som tok turen hit i dag.    :)

onsdag 3. august 2011

Bursdagsbarn

Hurra for deg som fyller ditt år, ja, deg vil vi gratulere! 

Her i huset har dagen i dag stort sett bestått av høydepunkter. Margit har hatt besøk av besteforeldre, oldeforeldre og en tante og en onkel. Og alle disse hadde med seg gaver! Store gaver og mange gaver, ble det. Spesielt spennende var gavene mens de fortsatt hadde papir og bånd på, det ble ikke tid til så mye leking med nytingene i dag. Det blir nok mer av denslags i morgen. Da håper mor å få litt mer bilder av de flotte gavene også.

Mange, mange gaver!

Ikke såre enkelt å åpne selv, må vite.

Ett lekebilde ble det iallefall:

Lekebil fra farmor. Som spiller musikk, tuter og bærter og lager motorlyd når du vrir på nøkkelen. Ikkeno`tull her i går`n!

Dagens desiderte høydepunkt var jordbær og is. Litt jordbær, mest is. Det vil si, jordbær var kjempegodt, helt til isen kom. Da var ikke jordbæra fullt så godt lenger. Og da "datt" den i gulvet. Uffda.


Det starta så bra med jordbær,


men så fikk Margit smake på isen. Det var saker,det!

Når det blir vanskelig å få opp is med skjeen, da bruker vi fingrene. Og når det blir vanskelig å få opp med fingrene....

*Slurp,slurp*


Æg ty æg sjer d e igjen litt enda....


Tar det siste,æg,folkens!
 Joda, såre fornøyd med isen,ja. Langt fra fornøyd da isen tok slutt. Men da hadde hun vel kanskje også fått nok av sorten. Iallefall hadde hun fått såpass at kveldsmat og varm melk var uinteressant. Og DET er ikke hverdagskost her i heimen. Sliten og ismett sovnet pia raskt da hun fant senga si. Nå lades batteriene til morgendagen, da kommer det tre andre smårollinger med mødre på besøk. Men bursdagsfeiringa er ikke over med dèt. På søndag kommer det flere besteforeldre, tanter, onkler og oldemor. Og når storesøster og storebror kommer hjem fra ferietur, ja, da skal det feires igjen. Hurra!

Obs. Om noen skulle lure.. Margit får ikke sitte slik ved bordet til vanlig, altså. ; ) Men har man bursdag, så har man bursdag!