Uker, år og tidsbegrep

For vel to år siden startet min første mammapermisjon og jeg skulle være hjemmemamma i ett år. Et helt år. Laaaang tid, tenkte jeg da. Tenk så mye jeg skal få gjort, et heeeelt år. Jeg skulle bake masse, jeg skulle bli flink til å strikke, jeg skulle studere slik at jeg endelig fikk dette berømte opprykket, og ikke minst; jeg og lille Margit skulle være veldig så sosiale. Året kom og året gikk, og mor fikk ikke gjort riktig fullt så mye som hun hadde planlagt. Vi var relativt sosiale, men de andre planene ble bare det, planer. Få uker etter at første mammapermisjon tok slutt, tok min andre mammapermisjon til. Denne gangen var ambisjonene langt lavere, men ett mål hadde jeg satt meg; jeg skulle strikke. Og litt har jeg strikka, men selvsagt langt mindre enn hva jeg hadde tenkt. Ikke et eneste plagg har jeg fullført, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg i dag er flinkere til å strikke enn jeg noengang har vært. Jeg har vel strengt tatt ikke nådd målet jeg i første omgang satte, men jeg sier meg tålelig fornøyd. Jeg kan strikke. Litt. Iallefall bedre enn før. Fornøyd.

Så ble det altså to hjemmeår. På to år. Tenk så mye man kan rekke på to år. Før i verden ville jeg nok her ha lagt trykk på de to siste ordene, to år. Etter at disse to årene har gått legger jeg vekt på det midterste ordet, kan. Man kan selvsagt rekke veldig mye på to år, men når man er hjemme med baby er det gjerne fint lite man vil rekke. Det skulle altså vise seg at det å være hjemme med baby er ganske så tidkrevende i seg selv. Og å være hjemme med baby og lite barn, det er iallefall tidkrevende. Til tider (les:ofte) kan det også kreve uante mengder energi, energi man ikke visste man hadde. Og tålmodighet. Uante mengder tålmodighet, tålmodighet man egentlig ikke har. Men det er nå så.

Som sagt, to hjemmeår. To år som har gått rasende fort. Når jeg ser tilbake kan jeg ikke riktig forstå hvor dagene, ukene og månedene har tatt veien. Hvorfor er det alltid slik at ett år fram i tid virker så lenge til, mens ett år tilbake er så godt som i går? To hjemmeår. Og nå er det to uker til jeg er tilbake i jobb. Jeg gleder meg.

 

Lærer-Tonje gleder seg!

Håper du også gleder deg til å starte på jobb etter eventuell ferie/avspasering. Og jeg håper vi får noen fine sommerdager til i løpet av de siste skolefri-dagene. :)

På skattejakt!

Det er ikke bare fryd og gammen å ferdes i vannet her ute i havgapet. For det meste er det det. Som oftest. I dag var det mye fryd, men langt fra bare.

Vi starta hjemmefra rundt kvart over ti i formiddag. Spenningen var stor, Margit hadde gledet seg lenge. Faktisk helt siden i går. Hun skulle møte Oskar. Og hun og Oskar skulle se på båter. Og kjøre båt. Sjørøverbåt.
 "Åååå, båten, mamma! Båt! Der e` båt!" Peking, hoiing, roping og masing starta med det samme vi ankom Hopsjøbrygga. Etter en liten time ble det endelig vår tur til å bli med båten ut, og mor dro et lettelsens sukk.

Klar til dyst!

Selv om Margit var aldri så ivrig etter å komme ombord da vi sto på kaia, var jeg noe tvilende til at denne iveren og godviljen ville vare båtturen ut. Jeg fryktet faktisk at det ville være over med det samme vi kom ned i båten, men den gang ei. Alt var like stas. Og det var fortsatt like stas når en voksen sjørøvermann kom ned i båten og talte med høy røst om den bortgjemte skatten. Over all forventning! Så kjørte vi. Og vi kjørte og vi kjørte. Ikke fullt så stas. Tydeligvis på grensa til kjedelig. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi fant øya hvor skatten var gjemt. (Iallefall i følge skattekartet.) Her stoppa vi og gikk i land. Bare velstand, Margit like fornøyd. Opp en bakke måtte vi. For oppå haugen, der var skatten. Og vi gikk og vi gikk. Plutselig kom det svartmalte menn i rufsete klær løpende mot oss.
"Ikke ta skatten vår! Ikke rør skatten!"
Da snudde vi kjapt og fant veien tilbake til båten. Og jeg var sikker på at nå er moroa over for denne gang. Men heller ikke denne gang klarte de å skremme Margit. Plutselig lå vi merke til at piratene kom etter oss, og de hadde også en båt som gikk fort. Den var faktisk raskere enn vår, og det tok ikke lange stunden før en svartmalt, rufsete pirat sto i baugen på båten og krevde å få skatten sin tilbake.
"Hvem har tatt skatten min? Hvem har den?!"
Og nå var det skikkelig-sint-roping. Kauking.
NÅ er moroa over, tenke jeg. Men nei, ei heller denne gang. Margit så opp på piraten og så någet forundret ut, men langt fra skremt. Piraten kom ned i båten og fortsatte å rope.
"Hvem har tatt skatten min?!"
Plutselig grep piraten tak i Margit og ristet henne lett mens han kikket på henne og ropte:
"Er det du?"
Og moroa var utvilsomt over. Jenta gråt forskremt resten av båtturen, mens mor bysset, klemte og sang det hun var kvinne for. Dessverre var ikke kos og sang nok denne gangen, og mor måtte dra fram trumf-kortet: "Etterpå skal vi spise is,Margit." 

Båtturen over for denne gang. Margit noe betuttet, mens mor er tålelig fornøyd. Det gikk tross alt langt bedre enn fryktet. ;)

Isen ble raskt fortært og med isen forsvant minnet om skumle sjørøvere. Heldigvis. :)

Det går aldri så godt som man håper, 

og aldri så dårlig som man frykter.

Svensk ordtak, visstnok.

Håndarbeid, tålmodighet og tøying av sistnevnte.

Fantastiske mødre syr fantastiske klær til sine barn. Og fantastiske mødre strikker godt og varmt tøy til sine små. Jeg er ikke en slik fantastisk mamma. Jeg liker å tro at jeg er en god mor på mange forskjellige måter, men jeg er ikke en slik fantastisk mamma. Men jeg skulle gjerne ha vært det, faktisk mer enn gjerne. Jeg prøver å være det, for jeg prøver å lære det. (Alltid kos med litt rim på en torsdags aften.)

Jeg kan strikke. Dvs, jeg kan det litt. Til en viss grad. Jeg kan å strikke rett og i løpet av året har jeg også lært meg å strikke vrang. Men jeg kan ikke å legge opp. Og jeg får lett panikk når jeg mister ei maske. Før Reidun kom til bestemte jeg meg for at jeg skulle strikke ei ullbukse til Margit. Mønster ble funnet på nett og garn og pinner kjøpt på nærbutikken. Etter mangt et tafatt forsøk på å legge opp et gitt antall masker, måtte jeg bite i det sure eplet og ta med meg posen med strikketøyet ned til nabofrua. Maskene kom på pinnen i en fei og endelig var jeg klar til å starte. Og jeg startet. Og jeg var ivrig. Og nabofrua var imponert. (Iallefall sa hun så, men man sier gjerne det i sådane stunder.) For nabofrua fulgte prosjektet nøye, det ble mang en tur dit med strikketøyposen.
Etterhvert håper jeg jeg får ånden over meg igjen, slik at jeg en gang får ferdig denne buksa. Foreløpig ser den slik ut:


Nå står det en sånn på kjøkkenbordet mitt:

Nå skal jeg lære å sy. Jeg har fått en symaskin av mamma, og jeg gleder meg til å skride til verket. Jeg er ivrig. Jeg surfer på nettet og finner mønstre og lekre stoffer av ymse slag. Jeg har store planer, må vite. Bare jeg klarer å spole undertråden og få satt inn nevnte tråd riktig. For det skulle vise seg å ikke være så enkelt som jeg husket det fra tekstiltimene på Grøtte skole. Og denne gang blir det litt verre å ta posen med til nabofrua. Men det skal bli. Jeg må bare ta tiden til hjelp. Og jeg må være tålmodig. Tålamod er ikke min sterkeste egenskap, og det merkes. På kropp, sjel og ikke minst språkbruk.

Forhåpentligvis blir jeg etterhvert en slik fantastisk mamma, som syr og strikker til sine søte små. Det er iallefall det som er håpet og målet. Så får det tåles at hodet til tider går varmt og språket er noe ubehøvlet dann og wann.

Nå skal jeg (igjen) prøve meg på den undertråden, så får vi håpe at det blir denne gang. Ønsk meg lykke til, fåglarna vet at jeg trenger det!

.............alle gode ting er tre, på det fjerde skal det skje............(?)

Måsøyvalens funniest home video?

Det er ikke alltid så greit. Når man skal følge med på alt som skjer. Og når man tviholder på det man har. Det kan faktisk gå ganske så ille. Heldigvis gikk det ikke så ille denne gangen, det bare ser sånn ut.

Se, le og syns litt synd på:

:')

Prioriteringer igjen

Endelig har jeg prioritert vindusvask! Det var sannelig på tide. Og det stemte veldig godt det jeg skrev for et par innlegg tilbake, jeg liker veldig godt å ha gjort det. Selv om jeg ikke likte det noe særlig mens det sto på. Men nå er det altså gjort. Og jeg er riktig så fornøyd med vinduene. Aller mest fornøyd er jeg med meg selv. Det er godt å ha gjort det. =)

Nylonvasken fikk endelig lufta seg igjen.

Herlig å ta kveld når en er fornøyd med seg selv! God natt! :)

Endelig jobbings!

Jeg har vært  

på jobb i dag, HERLIG!!

Etter å ha vært hjemme og storkost meg med mine søte små i nesten to år, kom endelig min første dag på jobb. Jeg har gledet meg til denne dagen. Jeg har gledet meg til å jobbe igjen, til å samarbeide, til å planlegge, til å GJØRE. Og i dag har jeg fått gjort alt det der. Sammen med andre voksne. Mine kolleger, verdens beste kolleger, på verdens beste arbeidsplass. Gjett om jeg har kost meg! 

Likevel, innimellom all kosen, alt samarbeidet og planlegginga med verdens beste kolleger, så går tankene mine en og annen gang til disse søte små. Og da vi rundet av i dag, da var det ikke helt fritt for at mor syntes hun hadde vært lenge borte fra barna. Veeeeeldig lenge, faktisk. Heldigvis er det ingenting som tyder på at barna har tatt skade av at mor har vært voldsomt lenge borte, og heldigvis er det nå ferietid. Det betyr at jeg ennå har noen uker igjen før jeg blir borte minst like lenge nesten hver dag. ;)  

For jeg gruer meg litt, men jeg gleder meg MYE!

God sommer og god ferie! :)

Tjuvlånte dette bildet fra langrennsglede.blogspot.no. 

Forløpig har ikke sommeren gitt de helt store plaske, bade og kose oss i strandkanten-bildene.

Foreløpig. :)

Hekta på bok

Det er fort gjort å bli hekta på bøker. Det skal ikke mer til enn ei god bok. Jeg elsker å bli hekta på ei god bok. Nå for tida er jeg skikkelig hekta. Ikke bare på ei bok, men en serie av bøker. Jeg har blitt hekta på Liza Marklunds kriminalromaner. Dere som har lest dem, vet nok hva jeg snakker om. Dere som ikke har lest dem;
GJØR DET!

Det er ikke så lenge siden jeg startet med den første boka. Uten at jeg er helt sikker, vil jeg kanskje tro at det er halvannen måned siden. I kveld skal jeg starte på bok nummer seks. Og jeg gleder meg! Gleder meg til å høre hvordan det står til med Annika, med barna hennes, med jobben hennes og til å bli med på jakten på morderen. (Eventuelt morderne. Tiden vil vise.) Når jeg nå går i gang med denne boka, vet jeg samtidig at jeg har flere gode bøker med spennende historier som ligger og venter på meg. Som venter på å bli lest. Og det er godt. Marklund har nemlig skrevet hele ni bøker om Annika Bengtzon, noe som betyr at jeg ennå har flere uker med leseglede foran meg. Herlig!

I går var jeg ikke i seng før klokka 01.30. Da er det egentlig natt etter mitt hode. Men hva skal man gjøre når boka er så ulidelig spennende at man bare ikke kan ta kveld før man vet hva som skjer videre? Når kroppen har vanskelig for å holde seg i ro, fordi man lever seg så veldig inn i historien? Når det eneste som står i hodet på en er å finne ut om, og i så fall hvordan, Annika Bengtzon klarer seg denne gangen? 

Nå klarer jeg ikke vente stort lenger. Jeg må starte på neste bok. Og jeg kjenner sommerfuglene i magen allerede. Nobels testamente, here I come! 

 

Som Minken Fossheim så godt sa det på barnetv for få år siden: 

GOD BOK!

Et blogginnlegg. Om ingenting. Og litt om prioriteringer.

Igjen har det vært pause i blogginga. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, ei heller fordi jeg ikke har hatt lyst til å skrive. For jeg har nesten alltid lyst til å skrive. Men det har bare blitt sånn. Andre ting har blitt prioritert. Men jeg liker å skrive, og derfor gjør jeg det nå. Selv om jeg ikke skriver om stort.

Prioriteringer. En artig sak. "Jeg har ikke tid." Hørt det før? Kanskje også sagt det før? Jeg både hører og sier det ofte. Men ofte, for ikke å si alltid, er det ikke helt sant. Sannheten er vel heller at jeg ikke har prioritert det. Hva nå "det" er. Jeg kan si at jeg i det siste ikke har hatt tid til å blogge, men det stemmer ikke. Jeg har prioritert det bort. Jeg har tatt meg tid til andre ting. For eksempel lesing. For jeg liker også å lese. Til tider prioriterer jeg også husarbeid. Ikke så mye fordi jeg liker det, men fordi det må gjøres. Jeg har ikke prioritert vindusvask, selv om det er på høy tid at jeg gjør det. Og når jeg en dag prioriterer det, da kommer jeg til å like det. Jeg kommer til å like å ha gjort det. Jeg gleder meg til å ha gjort det.

I kveld prioriterer jeg å skrive. Når jeg ser rundt meg ser jeg at jeg burde kanskje ha prioritert annerledes. Jeg burde så absolutt ha rydda. Og lagt sammen klær. Jeg skal det. Etterpå. Og når jeg ser til venstre ser jeg boka mi. Og jeg gleder meg til å lese om Annika Bengtzon. Det skal jeg også prioritere. Etterpå. 

Som tiden flyr, dere! Nå må jeg nok starte på prioriteringslista mi. 

Ha en fin kveld, hva du nå enn prioriterer. :)

Tre år!

I dag er det tre år siden mannen fridde. Tre år. På mange måter ganske lang tid, på flere måter veldig kort. Det viktigste er uansett at tiden fylles med innhold, og jeg vil si at vi har brukt tiden godt. På disse tre årene har vi rukket å planlegge og å gjennomføre det perfekte bryllup, og å berike verden med to flotte små jenter. Vel anvendt tid!

Dagen med stor D.

Nydelig småjente nr 1.

Nydelig småjente  nr 2.

Mye har skjedd i livene vårene de siste tre årene. Nå venter vi i spenning på hva de tre (og fire, og fem, og..) neste har å by på.

Lykke til med de neste tre årene, folkens! :)

Mammapermisjon og mammapermisjon

Det er forskjell på mammapermisjon og mammapermisjon.

Mammapermisjon 1:
Margit blir født på august. Vi nyter sene morgenstunder i senga. (Det var riktignok noen sene kveldsstunder utenfor senga også, men dèt er nesten så godt som glemt.) Vi (les: jeg) innvilger meg en og annen dupp midt på dagen. Margit sover flere dupper i løpet av dagen, og gir mor god tid til husarbeid. Huset er strøkent til nesten enhver tid. Jeg koser meg masse med lesing. Timer med uavbrutt lesing. For det meste krim. (Camilla Läckberg, må vite. Syv bøker på rappen. Herlig!) Mange timer, dager, uker og måneder med kos og avslapning. Jeg kjenner ikke så mange andre hjemmeværende, så det blir mye hjemmekos. Og hjemmekos er godt. (Til tider ble det litt for mye av det gode, og koselige hjemmedager føles mer som kjedelige alene-dager. Men man tar gjernest best vare på de gode minnene, og derfor er dèt også nesten så godt som glemt.)
Late dager, ro, orden og kos. Herlig.

Mammapermisjon 2:
Reidun blir født på oktober. Vi står opp tidlig om morgenen, gjerne i fem-tida. Vi henter Margit og kjører henne til barnehagen. Hvis det er mandag, onsdag eller torsdag. Hvis det er tirsdag eller fredag er Margit hjemme sammen med oss. Vi kjenner mange (iallefall en god del) som er hjemmeværende, og vi koser oss med besøk. Både med å være på besøk og med å ha besøk.
Vi er aktive i menighetsarbeid, og vi deltar på møter i menighetsråd og ulike utvalg. Og vi deltar på mammatrim. Og vi tar gjerne en tur i bassenget. Og vi prøver å holde huset noenlunde ryddig og rent. (Hvis det er mandag, onsdag eller torsdag. Vi har prøvd på tirsdag og fredag også, men av en eller annen grunn blir det aldri gjort mye husarbeid disse dagene.) Om ikke annet såpass at vi (les: jeg) ikke blir flau(e) om det skulle komme noen på døra. Og mor leser. Eller iallefall, prøver å lese. På kveldene, etter at de søte små har tatt kveld. Hodet har en tendens til å bli fryktelig tungt etter få sider, men jeg prøver. Og jeg prøver å strikke, men det er en annen historie.
Hektiske dager, sosialt, uro og barnestøy, kaos, kos. Herlig!

For det er en forskjell. Ikke i den forstand at den ene nødvendigvis er bedre enn den andre. Bare forskjellig.
Og det er herlig.

Mammapermisjon 2. Nest første. Og siste.

Mammapermisjon 1. Aller første. Og nest siste.

 

 

 

Aprilsnarr. Og unntak. Og årstider.

I dag er det første dag i april. Det er dagen for lureri, fanteri og nissestreker. I så måte liker jeg ikke denne dagen spesielt godt. Jeg er en elendig løgner, og greier aldri å lure noen. Ikke føler jeg sterkt behov for å lure noen, heller, så det er greit nok. Jeg er den som alltid blir lurt. Alltid. Hvert eneste år. Godtroende som jeg er. Og glemsk som jeg er, ikke minst. Jeg tror litt mye av grunnen til at jeg går fem på hver eneste gang, er at jeg glemmer hvilken dato det er. Nok om hvorfor.

Det viser seg at 2012 er et unntaksår.
Jeg ble ikke lurt 1.april 2012! Kryss i taket og bank i bordet!
Ikke engang media greide å lure meg i år. Kan det ha noe med at narresakene var litt over the top?
Her er noe av det jeg kunne ha gått fem på i dag:
Bruce Springsteen til Orkdal kulturhus(Avisa Sør-Trøndelag)
Eagles-stjerne dukket uventet opp (Hitra-Frøya)
Dette er den nye "purken" på Værnes (Adressa)

2012 er et unntaksår på flere måter. Etter regn kommer sol, er det noe som heter. I år kom det snø etter regn. I alle fall så langt. I fjor hadde vi en fin høst. Etter høst kommer det gjerne vinter. Det gjorde det ikke. Ikke på Frøya, iallefall. Høsten varte, og varte og varte. Nå er jeg lei. Jeg vil ha vår. Jeg har vært klar for vår leeeenge! Men nei, vår ble det heller ikke. Iallefall ikke ennå. Vinter derimot, dèt fikk vi. Nå. I månedsskiftet mars/april. Forstå det den som kan.

I følge Bjørnson er det i april at sommeren blir til. Og det er nettopp derfor jeg liker april best av månedene. Det spirer og gror, det livner og det yres. Og jeg håper ikke 2012 blir et unntaksår i så måte.

Narr. Ikke aprilsnarr, ei heller hoffnarr, men en legonarr. Faktisk. 

 AprilsNARR. Da jeg var ungen trodde jeg det var aprilSNARR. Lurt igjen.

Har du blitt narra i dag? Eller blitt snarra?