På skattejakt!

Det er ikke bare fryd og gammen å ferdes i vannet her ute i havgapet. For det meste er det det. Som oftest. I dag var det mye fryd, men langt fra bare.

Vi starta hjemmefra rundt kvart over ti i formiddag. Spenningen var stor, Margit hadde gledet seg lenge. Faktisk helt siden i går. Hun skulle møte Oskar. Og hun og Oskar skulle se på båter. Og kjøre båt. Sjørøverbåt.
 "Åååå, båten, mamma! Båt! Der e` båt!" Peking, hoiing, roping og masing starta med det samme vi ankom Hopsjøbrygga. Etter en liten time ble det endelig vår tur til å bli med båten ut, og mor dro et lettelsens sukk.

Klar til dyst!

Selv om Margit var aldri så ivrig etter å komme ombord da vi sto på kaia, var jeg noe tvilende til at denne iveren og godviljen ville vare båtturen ut. Jeg fryktet faktisk at det ville være over med det samme vi kom ned i båten, men den gang ei. Alt var like stas. Og det var fortsatt like stas når en voksen sjørøvermann kom ned i båten og talte med høy røst om den bortgjemte skatten. Over all forventning! Så kjørte vi. Og vi kjørte og vi kjørte. Ikke fullt så stas. Tydeligvis på grensa til kjedelig. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi fant øya hvor skatten var gjemt. (Iallefall i følge skattekartet.) Her stoppa vi og gikk i land. Bare velstand, Margit like fornøyd. Opp en bakke måtte vi. For oppå haugen, der var skatten. Og vi gikk og vi gikk. Plutselig kom det svartmalte menn i rufsete klær løpende mot oss.
"Ikke ta skatten vår! Ikke rør skatten!"
Da snudde vi kjapt og fant veien tilbake til båten. Og jeg var sikker på at nå er moroa over for denne gang. Men heller ikke denne gang klarte de å skremme Margit. Plutselig lå vi merke til at piratene kom etter oss, og de hadde også en båt som gikk fort. Den var faktisk raskere enn vår, og det tok ikke lange stunden før en svartmalt, rufsete pirat sto i baugen på båten og krevde å få skatten sin tilbake.
"Hvem har tatt skatten min? Hvem har den?!"
Og nå var det skikkelig-sint-roping. Kauking.
NÅ er moroa over, tenke jeg. Men nei, ei heller denne gang. Margit så opp på piraten og så någet forundret ut, men langt fra skremt. Piraten kom ned i båten og fortsatte å rope.
"Hvem har tatt skatten min?!"
Plutselig grep piraten tak i Margit og ristet henne lett mens han kikket på henne og ropte:
"Er det du?"
Og moroa var utvilsomt over. Jenta gråt forskremt resten av båtturen, mens mor bysset, klemte og sang det hun var kvinne for. Dessverre var ikke kos og sang nok denne gangen, og mor måtte dra fram trumf-kortet: "Etterpå skal vi spise is,Margit." 

Båtturen over for denne gang. Margit noe betuttet, mens mor er tålelig fornøyd. Det gikk tross alt langt bedre enn fryktet. ;)

Isen ble raskt fortært og med isen forsvant minnet om skumle sjørøvere. Heldigvis. :)

Det går aldri så godt som man håper, 

og aldri så dårlig som man frykter.

Svensk ordtak, visstnok.

Håndarbeid, tålmodighet og tøying av sistnevnte.

Fantastiske mødre syr fantastiske klær til sine barn. Og fantastiske mødre strikker godt og varmt tøy til sine små. Jeg er ikke en slik fantastisk mamma. Jeg liker å tro at jeg er en god mor på mange forskjellige måter, men jeg er ikke en slik fantastisk mamma. Men jeg skulle gjerne ha vært det, faktisk mer enn gjerne. Jeg prøver å være det, for jeg prøver å lære det. (Alltid kos med litt rim på en torsdags aften.)

Jeg kan strikke. Dvs, jeg kan det litt. Til en viss grad. Jeg kan å strikke rett og i løpet av året har jeg også lært meg å strikke vrang. Men jeg kan ikke å legge opp. Og jeg får lett panikk når jeg mister ei maske. Før Reidun kom til bestemte jeg meg for at jeg skulle strikke ei ullbukse til Margit. Mønster ble funnet på nett og garn og pinner kjøpt på nærbutikken. Etter mangt et tafatt forsøk på å legge opp et gitt antall masker, måtte jeg bite i det sure eplet og ta med meg posen med strikketøyet ned til nabofrua. Maskene kom på pinnen i en fei og endelig var jeg klar til å starte. Og jeg startet. Og jeg var ivrig. Og nabofrua var imponert. (Iallefall sa hun så, men man sier gjerne det i sådane stunder.) For nabofrua fulgte prosjektet nøye, det ble mang en tur dit med strikketøyposen.
Etterhvert håper jeg jeg får ånden over meg igjen, slik at jeg en gang får ferdig denne buksa. Foreløpig ser den slik ut:


Nå står det en sånn på kjøkkenbordet mitt:

Nå skal jeg lære å sy. Jeg har fått en symaskin av mamma, og jeg gleder meg til å skride til verket. Jeg er ivrig. Jeg surfer på nettet og finner mønstre og lekre stoffer av ymse slag. Jeg har store planer, må vite. Bare jeg klarer å spole undertråden og få satt inn nevnte tråd riktig. For det skulle vise seg å ikke være så enkelt som jeg husket det fra tekstiltimene på Grøtte skole. Og denne gang blir det litt verre å ta posen med til nabofrua. Men det skal bli. Jeg må bare ta tiden til hjelp. Og jeg må være tålmodig. Tålamod er ikke min sterkeste egenskap, og det merkes. På kropp, sjel og ikke minst språkbruk.

Forhåpentligvis blir jeg etterhvert en slik fantastisk mamma, som syr og strikker til sine søte små. Det er iallefall det som er håpet og målet. Så får det tåles at hodet til tider går varmt og språket er noe ubehøvlet dann og wann.

Nå skal jeg (igjen) prøve meg på den undertråden, så får vi håpe at det blir denne gang. Ønsk meg lykke til, fåglarna vet at jeg trenger det!

.............alle gode ting er tre, på det fjerde skal det skje............(?)

Måsøyvalens funniest home video?

Det er ikke alltid så greit. Når man skal følge med på alt som skjer. Og når man tviholder på det man har. Det kan faktisk gå ganske så ille. Heldigvis gikk det ikke så ille denne gangen, det bare ser sånn ut.

Se, le og syns litt synd på:

:')

Prioriteringer igjen

Endelig har jeg prioritert vindusvask! Det var sannelig på tide. Og det stemte veldig godt det jeg skrev for et par innlegg tilbake, jeg liker veldig godt å ha gjort det. Selv om jeg ikke likte det noe særlig mens det sto på. Men nå er det altså gjort. Og jeg er riktig så fornøyd med vinduene. Aller mest fornøyd er jeg med meg selv. Det er godt å ha gjort det. =)

Nylonvasken fikk endelig lufta seg igjen.

Herlig å ta kveld når en er fornøyd med seg selv! God natt! :)