På skattejakt!

Det er ikke bare fryd og gammen å ferdes i vannet her ute i havgapet. For det meste er det det. Som oftest. I dag var det mye fryd, men langt fra bare.

Vi starta hjemmefra rundt kvart over ti i formiddag. Spenningen var stor, Margit hadde gledet seg lenge. Faktisk helt siden i går. Hun skulle møte Oskar. Og hun og Oskar skulle se på båter. Og kjøre båt. Sjørøverbåt.
 "Åååå, båten, mamma! Båt! Der e` båt!" Peking, hoiing, roping og masing starta med det samme vi ankom Hopsjøbrygga. Etter en liten time ble det endelig vår tur til å bli med båten ut, og mor dro et lettelsens sukk.

Klar til dyst!

Selv om Margit var aldri så ivrig etter å komme ombord da vi sto på kaia, var jeg noe tvilende til at denne iveren og godviljen ville vare båtturen ut. Jeg fryktet faktisk at det ville være over med det samme vi kom ned i båten, men den gang ei. Alt var like stas. Og det var fortsatt like stas når en voksen sjørøvermann kom ned i båten og talte med høy røst om den bortgjemte skatten. Over all forventning! Så kjørte vi. Og vi kjørte og vi kjørte. Ikke fullt så stas. Tydeligvis på grensa til kjedelig. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi fant øya hvor skatten var gjemt. (Iallefall i følge skattekartet.) Her stoppa vi og gikk i land. Bare velstand, Margit like fornøyd. Opp en bakke måtte vi. For oppå haugen, der var skatten. Og vi gikk og vi gikk. Plutselig kom det svartmalte menn i rufsete klær løpende mot oss.
"Ikke ta skatten vår! Ikke rør skatten!"
Da snudde vi kjapt og fant veien tilbake til båten. Og jeg var sikker på at nå er moroa over for denne gang. Men heller ikke denne gang klarte de å skremme Margit. Plutselig lå vi merke til at piratene kom etter oss, og de hadde også en båt som gikk fort. Den var faktisk raskere enn vår, og det tok ikke lange stunden før en svartmalt, rufsete pirat sto i baugen på båten og krevde å få skatten sin tilbake.
"Hvem har tatt skatten min? Hvem har den?!"
Og nå var det skikkelig-sint-roping. Kauking.
NÅ er moroa over, tenke jeg. Men nei, ei heller denne gang. Margit så opp på piraten og så någet forundret ut, men langt fra skremt. Piraten kom ned i båten og fortsatte å rope.
"Hvem har tatt skatten min?!"
Plutselig grep piraten tak i Margit og ristet henne lett mens han kikket på henne og ropte:
"Er det du?"
Og moroa var utvilsomt over. Jenta gråt forskremt resten av båtturen, mens mor bysset, klemte og sang det hun var kvinne for. Dessverre var ikke kos og sang nok denne gangen, og mor måtte dra fram trumf-kortet: "Etterpå skal vi spise is,Margit." 

Båtturen over for denne gang. Margit noe betuttet, mens mor er tålelig fornøyd. Det gikk tross alt langt bedre enn fryktet. ;)

Isen ble raskt fortært og med isen forsvant minnet om skumle sjørøvere. Heldigvis. :)

Det går aldri så godt som man håper, 

og aldri så dårlig som man frykter.

Svensk ordtak, visstnok.