*Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring. HEI*
Det har Margit og jeg sunget mang en gang på knøttesang i kirka. Uten at det egentlig har stormet særlig av den grunn, iallefall ikke i ordets rette forstand. I natt, derimot, stormet det. Skikkelig. Og på soverommet til mor og far stormet det, for der gikk det ikke an å lukke vinduet. Altfor mye bråk for lillemor, stakkar, så Reidun og pappan har sovet på stua i natt. Reidun i bagen sin, pappan på madrass på gulvet. Og de har visstnok sovet bra begge to.
Margit, stakkar pia, hadde feber i går. Termometeret målte 39,1 grader, og det er selvsagt mer enn nok til å vippe mor av pinnen. Igjen; stakkar pia mi. Varm, grinete og utilpass slo hun seg omsider til ro i senga si, mens mamman syntes jenterommet tvers over gangen plutselig var veldig lang unna. Vi har tydeligvis gjort en veldig god jobb med å lære Margit å sove i egen seng. Å sove sammen med mamma og/eller pappa i storsenga er uaktuelt. Sammen skal det lekes, soves skal gjøres alene. En og annen tur innom for å se om jenta ble det da i løpet av nattens mulm og mørke, men paraceten hun fikk gjorde tydeligvis jobben sin. Margit har sovet som en stein i hele natt, og faktisk også hele morgenen. Helt til kl ti (TI!) sov hun. Og nå er hun feberfri. Akkurat nå. Så får tiden vise hvordan det blir utover dagen.
Jeg har sovet på soverommet i natt. HELT alene. Dèt er lenge siden,det! Uten strøm og internett kan man vel like gjerne ta tidlig kveld, og satse på at man kan være noenlunde uthvilt dagen etter. Før kl halv elleve var jeg på plass i senga. Jeg lå en stund og lyttet til været før jeg sovnet, men ikke i den forstand at vinden gjorde at jeg slet med å sovne. Jeg liker vind. Jeg liker mye vind. Når jeg selv er innendørs og vet at det vi har ute er sikret. Så der lå jeg da, alene i senga og koste meg med å høre på været, mens jeg bekymret med for feberjenta tvers over gangen. For om man koser seg aldri så mye, kan man ikke la være å bekymre seg. Sånn er det nå engang.
Så var det amminga. Jeg har ennå ikke nevnt noe om amminga. Med en liten baby i hus er det alltid et spenningsmoment for mor hvor lenge hun får sove før hun må opp igjen for å dekke et primærbehov hos den lille. Den første tiden føltes det som om jeg sprang opp og ned fra senga nesten hele natta, da kunne hun kreve seg annenhver time. Slitsomt.
I den siste tiden har Reidun blitt veldig så flink om natta, noe mor setter umåtelig stor pris på. Som sagt, så var jeg i seng før kl halv elleve i går. Og som alltid, spent på hvor lang tid det ville ta før jeg måtte opp igjen. Nå ble det jo sett om Margit i løpet av natta, men Reidun greide seg veldig så fint uten mamman sin i natt. Ikke før kl halv sju ble det ny amming. Dèt er ikke verst! En stund etterpå sovnet hun og sov like lenge som Margit. Rundt halv elleve fikk hun mat igjen, og det gjorde visst godt. Så godt at hun like gjerne kunne kose seg med en dupp. Og etterhvert ble det også duppetid på Margit. Nå sover begge tullene, mens mor skriver litt på bloggen sin og pappan ser kjempekjedelig skøyteløp på tv.
Lørdagskos i heimen.
lørdag 26. november 2011
torsdag 24. november 2011
Min egen lille indianer
I dag fikk jeg min egen lille indianer. For en stakket stund. Barnehagen hadde indianerforestilling i dag, og Margit hadde sin aller første sceneopptreden. Mor var veldig spent på om lillepia ville tørre å stå på scenen sammen med de andre indianerbarna, men med et godt og trygt barnehageansattfang å sitte på er det utrolig hva som går.
 |
| Litt småskeptisk |
 |
| Ennå ikke helt overbevist |
 |
| Alle så hadde de fjær på hue. |
 |
| Og plutselig var alt vel overstått. Da er det lov å unne seg en aldri så liten bananbit. |
onsdag 16. november 2011
En fødende kvinnes beretninger
På fjorten måneder har jeg rukket å få to jenter. To fantastiske jenter. På to forskjellige steder. Margit, eldstejenta, ble født i Trondheim, mens Reidun ble født på Orkanger. Ikke langt unna hverandre i geografi, men veldig langt unna når det gjelder opplevelsen jeg fikk som fødende kvinne.
(Da Margit ble født var det sommerstengt på fødeavdelinga på Orkanger, og jeg måtte derfor føde i Trondheim.)
Fødsel 2010
Min mann og jeg var på dagstur til Orkanger da jeg så smått begynte å kjenne på at nå, nå tror jeg det begynner å skje noe. Ikke så helt greit å vite hva man egentlig skal kjenne når man er førstegangsfødende, men jeg følte meg rimelig trygg på at noe var på gang. Utpå kvelden var vi innom legevakta på Orkanger, hvor vi fikk beskjed om at det virket som at det var fødsel på gang, men det kunne ta lang tid før det utviklet seg videre. Siden jeg er fra Orkanger, og hadde mulighet til å bli værende der, ville legen anbefale at vi ble værende, heller enn å reise tilbake til Frøya. Et råd som jeg mer enn gjerne fulgte, da jeg lenge hadde kjent på at jeg syntes det var fryktelig langt hjemmefra og til sykehuset. Jeg syntes det var langt fra Frøya til Orkanger, fra Frøya til Trondheim føltes i denne sammenhengen som en liten amerikareise.
Dagen etter tiltok smertene og riene kom med 5-6 minutters mellomrom. Tette rier, men fortsatt noe ujevnt tidsintervall. Utpå kvelden ringte vi igjen legevakta, som anbefalte oss å kjøre til Trondheim. Der ble vi møtt av en trivelig sykepleier som ba oss om å fylle ut div papirer mens vi ventet på jordmor. Papirene ble utfylte og vi ventet. Etter en stund ble vi hentet og en undersøkelse ble gjort. Joda, fødselen var igang, det var noen cm åpning, men hos førstegangsfødende tar åpningsfasen gjerne lang tid. Det var derfor lite hensiktsmessig at jeg ble innlagt så tidlig. Dessuten hadde de ingen ledige rom for øyeblikket. Så kort tid etter at vi kom, kjørte vi tilbake til Orkanger. Noe skuffet, men ellers ved godt mot.
Søndags formiddag var vi igjen tilbake i Trondheim, denne gangen meget håpefull. Jeg var nå helt sikker på at jeg kom til å bli innlagt. Den gang ei. Åpninga var noe større, men det kunne fortsatt ta lang tid, og det var fortsatt ingen ledige rom. Tilbake til Orkanger. Denne gangen veldig skuffet, og ikke ved fullt så godt mot. Utpå kvelden samme dag ble det en ny tur innover, og denne gangen fikk vi plass på pasienthotellet, da de mente det kanskje kunne skje noe i løpet av natta. Det skjedde dessverre fint lite, men formiddagen etter ble jeg endelig innlagt etter undersøkelsa. Vi ble installert på et rom i påvente av ledig fødestue. Etterhvert ble det fødestue ledig, ei fødestue med et stort og dypt badekar. Lykke!
Men prinsessa lot vente på seg ennå litt til. På tirsdags formiddag kom endelig Margit, og vi satt med ei fantastisk lita jenta i hendene. Og det gjorde vi ei god stund, det var nemlig ingen ledige barnevogner. Så da satt vi der, på sengekanten på fødestua, med Margit i armene, og ventet på å bli overflyttet til barselhotellet. Og det gjorde vi ei god stund, det var nemlig ingen ledige rom på barselhotellet. Etterhvert ble det både rom og vogn og ferden gikk videre.
På barselhotellet fikk vi et eget rom med et eget lite bad (mye som på et vanlig hotell). Det var veldig godt å slappe av for seg selv på rommet etter noen harde dager. En stund senere kom ei veldig trivelig jordmor innom for å informere om at det var samling på fellesstua kl ditt og datt. Og der møttes vi da. Resten av tida holdt vi oss på rommet vårt, eller vi var nede og spiste. På stua var det veldig sjelden vi så andre nybakte foreldre, annet enn når det var samling. Og skulle vi møte på noen i samme situasjon som oss i gangene, ja, da vekslet vi blikk og smilte skrått til hverandre. Jordmødre og pleiere kom innom rommet og hilste på når det var vaktskifte, og de kom selvsagt når vi ringte etter dem. Ellers kunne de observeres i korridorene i
Tysse Plätzer-tempo, gjerne med ei halvspist brødskive i hånda. Veldig trivelige, altså, men dessverre så veldig travle.
Tre dager var vi da altså på dette hotellet. Jeg var blandt de heldige. Margit kom til på tirsdag, men jeg fikk likevel lov til å bli der helt til fredag. Så lenge jeg sjekket ut før kl tolv, vel og merke. (Jeg vet ikke helt om jeg selv vil gå med på jeg var der tre dager. Hvis man skal være ut før kl tolv om dagen, kan vel denne neppe regnes som en dag? Nei, sier jeg. Jo, sa sykehuset.)
Fødsel 2011
En relativt ordinær søndags morgen høsten 2011 begynte jeg så smått å føle at noe var på gang. Denne gangen var jeg langt mer rolig enn før forrige fødsel, man er vel gjerne det andre gangen. Da jeg var usikker på om det var kynnere eller rier ventet jeg en stund med å finne fram den sagnomsuste sykehusbagen. Utover ettermiddagen levnet smertene ingen tvil, og det var bare å komme seg avgårde. Med bagasjerommet fullt av bager og poser, og en ikke altfor begeistret Margit i baksetet, satte vi kursen for Orkanger og OSS.
Utpå kvelden kom vi til sykehuset og ble møtt av en kjempetrivelig jordmor. Der ble det først gjort en aldri så liten undersøkelse, før vi fikk en kjapp omvisning og ble tildelt rom. I påvente av at fødselen skulle starte "på ordentlig" gikk vi inn på stua og satte oss foran tv'en. Der satt det to andre par som nylig hadde fått, og en stakkars vordende far som hadde blitt kastet ut av fødestua av sin bedre halvdel. Det tok ikke mange minuttene før praten var i gang, da både om fødsler, svangerskap og fotball. Etterhvert ble riene såpass kraftige at jeg ikke lenger var mye til selskap, og vi ble da geleidet inn på fødestua. Møtet med lystgassen var kjærkomment og de neste timene føltes igjen overkommelige. Jordmora var sammen med oss mer eller mindre under hele seansen, fra start til slutt. Det var ikke alltid det var så mye for henne å gjøre, men det føltes veldig betryggende at hun var der. (I Trondheim var jordmora veldig mye ute, jeg forsto det slik at hun hadde flere fødsler.) Også veldig kjekt å ha noen til å pirke på skuldra til den vordende far når han sovnet og var utenfor min rekkevidde.
Halv fem om morgenen kom lille Reidun til verden. Etter sying, amming og dusjing bar det inn på fellesstua for å spise frokost. Det tok ikke lang tid før jeg møtte samtaleparterne fra kvelden før, og alle var ivrige på å høre hvordan fødselen hadde gått. Etter en veldig trivelig frokost og etter å ha bekreftet ovenfor jordmødrene og pleierne at jeg hadde det bra, trakk jeg meg tilbake på rommet. Ikke toalett og dusj på rommet, ei heller tv, men ellers sto det ingenting tilbake for rommet vi hadde i Trondheim.
Reidun kom til verden på en mandags morgen, og på fredags ettermiddag var alt klappet og klart for hjemreise. Et følelsesladd øyeblikk. Men en bitteliten tåre i øyekroken snudde jeg ryggen til personalet på føden på Orkanger og jeg følte det som om jeg reiste fra gode venner. I fem dager hadde jeg blitt tatt så godt vare på og vist så stor omsorg for, at jeg syntes det var trist å måtte reise. Skulle noen av dere fantastiske mennesker komme til å lese dette så spre dette videre: Tusen takk for et herlig opphold! God orkdaling som jeg er, er jeg hjemom både titt og ofte, og flere ganger har jeg trillet forbi sykehuset med jentene. Men aldri etter dette oppholdet, har jeg trillet forbi uten å tenke på dere som er på jobb der oppe. Og hvor trivelig det hadde vært å tatt turen oppom, om så bare for å få puste inn den herlige atmosfæren igjen. For ingen skal fortelle meg at den atmosfæren som finnes på føden på OSS er noe helt spesielt. Den er iallefall det for meg.
I morgen skal Frøya kommunestyre møtes. En av sakene som skal opp er nedleggelse av fødeavdelinga på Orkanger. Jeg hadde virkelig trodd at enhver frøyværing ville være opptatt av å bevare denne. Men den gang ei. Innstillinga fra Frøya formannskap er "ingen kommentar". Det innstilles faktisk til at Frøya kommunestyre ikke har noen motsigelser til nedleggelse. Det skuffer meg. Dypt. Og det gjør meg opprørt. Jeg håper så inderlig at kommunestyret ikke tar denne innstillinga til følge. Den opplevelsen jeg fikk som fødende på Orkanger, er en opplevelse jeg unner alle frøyas vordende mødre. Ikke bare nå, men også i framtiden.
Lykke til videre på ferden, OSS!
(Da Margit ble født var det sommerstengt på fødeavdelinga på Orkanger, og jeg måtte derfor føde i Trondheim.)
Fødsel 2010
Min mann og jeg var på dagstur til Orkanger da jeg så smått begynte å kjenne på at nå, nå tror jeg det begynner å skje noe. Ikke så helt greit å vite hva man egentlig skal kjenne når man er førstegangsfødende, men jeg følte meg rimelig trygg på at noe var på gang. Utpå kvelden var vi innom legevakta på Orkanger, hvor vi fikk beskjed om at det virket som at det var fødsel på gang, men det kunne ta lang tid før det utviklet seg videre. Siden jeg er fra Orkanger, og hadde mulighet til å bli værende der, ville legen anbefale at vi ble værende, heller enn å reise tilbake til Frøya. Et råd som jeg mer enn gjerne fulgte, da jeg lenge hadde kjent på at jeg syntes det var fryktelig langt hjemmefra og til sykehuset. Jeg syntes det var langt fra Frøya til Orkanger, fra Frøya til Trondheim føltes i denne sammenhengen som en liten amerikareise.
Dagen etter tiltok smertene og riene kom med 5-6 minutters mellomrom. Tette rier, men fortsatt noe ujevnt tidsintervall. Utpå kvelden ringte vi igjen legevakta, som anbefalte oss å kjøre til Trondheim. Der ble vi møtt av en trivelig sykepleier som ba oss om å fylle ut div papirer mens vi ventet på jordmor. Papirene ble utfylte og vi ventet. Etter en stund ble vi hentet og en undersøkelse ble gjort. Joda, fødselen var igang, det var noen cm åpning, men hos førstegangsfødende tar åpningsfasen gjerne lang tid. Det var derfor lite hensiktsmessig at jeg ble innlagt så tidlig. Dessuten hadde de ingen ledige rom for øyeblikket. Så kort tid etter at vi kom, kjørte vi tilbake til Orkanger. Noe skuffet, men ellers ved godt mot.
Søndags formiddag var vi igjen tilbake i Trondheim, denne gangen meget håpefull. Jeg var nå helt sikker på at jeg kom til å bli innlagt. Den gang ei. Åpninga var noe større, men det kunne fortsatt ta lang tid, og det var fortsatt ingen ledige rom. Tilbake til Orkanger. Denne gangen veldig skuffet, og ikke ved fullt så godt mot. Utpå kvelden samme dag ble det en ny tur innover, og denne gangen fikk vi plass på pasienthotellet, da de mente det kanskje kunne skje noe i løpet av natta. Det skjedde dessverre fint lite, men formiddagen etter ble jeg endelig innlagt etter undersøkelsa. Vi ble installert på et rom i påvente av ledig fødestue. Etterhvert ble det fødestue ledig, ei fødestue med et stort og dypt badekar. Lykke!
Men prinsessa lot vente på seg ennå litt til. På tirsdags formiddag kom endelig Margit, og vi satt med ei fantastisk lita jenta i hendene. Og det gjorde vi ei god stund, det var nemlig ingen ledige barnevogner. Så da satt vi der, på sengekanten på fødestua, med Margit i armene, og ventet på å bli overflyttet til barselhotellet. Og det gjorde vi ei god stund, det var nemlig ingen ledige rom på barselhotellet. Etterhvert ble det både rom og vogn og ferden gikk videre.
På barselhotellet fikk vi et eget rom med et eget lite bad (mye som på et vanlig hotell). Det var veldig godt å slappe av for seg selv på rommet etter noen harde dager. En stund senere kom ei veldig trivelig jordmor innom for å informere om at det var samling på fellesstua kl ditt og datt. Og der møttes vi da. Resten av tida holdt vi oss på rommet vårt, eller vi var nede og spiste. På stua var det veldig sjelden vi så andre nybakte foreldre, annet enn når det var samling. Og skulle vi møte på noen i samme situasjon som oss i gangene, ja, da vekslet vi blikk og smilte skrått til hverandre. Jordmødre og pleiere kom innom rommet og hilste på når det var vaktskifte, og de kom selvsagt når vi ringte etter dem. Ellers kunne de observeres i korridorene i
Tysse Plätzer-tempo, gjerne med ei halvspist brødskive i hånda. Veldig trivelige, altså, men dessverre så veldig travle.
Tre dager var vi da altså på dette hotellet. Jeg var blandt de heldige. Margit kom til på tirsdag, men jeg fikk likevel lov til å bli der helt til fredag. Så lenge jeg sjekket ut før kl tolv, vel og merke. (Jeg vet ikke helt om jeg selv vil gå med på jeg var der tre dager. Hvis man skal være ut før kl tolv om dagen, kan vel denne neppe regnes som en dag? Nei, sier jeg. Jo, sa sykehuset.)
Fødsel 2011
En relativt ordinær søndags morgen høsten 2011 begynte jeg så smått å føle at noe var på gang. Denne gangen var jeg langt mer rolig enn før forrige fødsel, man er vel gjerne det andre gangen. Da jeg var usikker på om det var kynnere eller rier ventet jeg en stund med å finne fram den sagnomsuste sykehusbagen. Utover ettermiddagen levnet smertene ingen tvil, og det var bare å komme seg avgårde. Med bagasjerommet fullt av bager og poser, og en ikke altfor begeistret Margit i baksetet, satte vi kursen for Orkanger og OSS.
Utpå kvelden kom vi til sykehuset og ble møtt av en kjempetrivelig jordmor. Der ble det først gjort en aldri så liten undersøkelse, før vi fikk en kjapp omvisning og ble tildelt rom. I påvente av at fødselen skulle starte "på ordentlig" gikk vi inn på stua og satte oss foran tv'en. Der satt det to andre par som nylig hadde fått, og en stakkars vordende far som hadde blitt kastet ut av fødestua av sin bedre halvdel. Det tok ikke mange minuttene før praten var i gang, da både om fødsler, svangerskap og fotball. Etterhvert ble riene såpass kraftige at jeg ikke lenger var mye til selskap, og vi ble da geleidet inn på fødestua. Møtet med lystgassen var kjærkomment og de neste timene føltes igjen overkommelige. Jordmora var sammen med oss mer eller mindre under hele seansen, fra start til slutt. Det var ikke alltid det var så mye for henne å gjøre, men det føltes veldig betryggende at hun var der. (I Trondheim var jordmora veldig mye ute, jeg forsto det slik at hun hadde flere fødsler.) Også veldig kjekt å ha noen til å pirke på skuldra til den vordende far når han sovnet og var utenfor min rekkevidde.
Halv fem om morgenen kom lille Reidun til verden. Etter sying, amming og dusjing bar det inn på fellesstua for å spise frokost. Det tok ikke lang tid før jeg møtte samtaleparterne fra kvelden før, og alle var ivrige på å høre hvordan fødselen hadde gått. Etter en veldig trivelig frokost og etter å ha bekreftet ovenfor jordmødrene og pleierne at jeg hadde det bra, trakk jeg meg tilbake på rommet. Ikke toalett og dusj på rommet, ei heller tv, men ellers sto det ingenting tilbake for rommet vi hadde i Trondheim.
Reidun kom til verden på en mandags morgen, og på fredags ettermiddag var alt klappet og klart for hjemreise. Et følelsesladd øyeblikk. Men en bitteliten tåre i øyekroken snudde jeg ryggen til personalet på føden på Orkanger og jeg følte det som om jeg reiste fra gode venner. I fem dager hadde jeg blitt tatt så godt vare på og vist så stor omsorg for, at jeg syntes det var trist å måtte reise. Skulle noen av dere fantastiske mennesker komme til å lese dette så spre dette videre: Tusen takk for et herlig opphold! God orkdaling som jeg er, er jeg hjemom både titt og ofte, og flere ganger har jeg trillet forbi sykehuset med jentene. Men aldri etter dette oppholdet, har jeg trillet forbi uten å tenke på dere som er på jobb der oppe. Og hvor trivelig det hadde vært å tatt turen oppom, om så bare for å få puste inn den herlige atmosfæren igjen. For ingen skal fortelle meg at den atmosfæren som finnes på føden på OSS er noe helt spesielt. Den er iallefall det for meg.
I morgen skal Frøya kommunestyre møtes. En av sakene som skal opp er nedleggelse av fødeavdelinga på Orkanger. Jeg hadde virkelig trodd at enhver frøyværing ville være opptatt av å bevare denne. Men den gang ei. Innstillinga fra Frøya formannskap er "ingen kommentar". Det innstilles faktisk til at Frøya kommunestyre ikke har noen motsigelser til nedleggelse. Det skuffer meg. Dypt. Og det gjør meg opprørt. Jeg håper så inderlig at kommunestyret ikke tar denne innstillinga til følge. Den opplevelsen jeg fikk som fødende på Orkanger, er en opplevelse jeg unner alle frøyas vordende mødre. Ikke bare nå, men også i framtiden.
Lykke til videre på ferden, OSS!
onsdag 2. november 2011
Høyt og lavt
I helga hadde jentene besøk av onkel Jon Anders og kjæresten hans, Lise Marie. Ei kjempetrivelig helg ble det, og et og annet øyeblikk ble selvsagt foreviget. Noe og noen er enklere å få festet til film (evt minnekort) enn andre.
Lille Reidun sammen med onkel og Lise Marie:
Ikke dagen for dèt,altså. Frøkna var altfor opptatt med å løpe, rope, klatre og danse til å kunne sitte stille et øyeblikk langt nok til at jeg fikk et skikkelig bilde. Ikke alltid like enkelt å instruere en ettåring, gitt.
Lille Reidun sammen med onkel og Lise Marie:
Reidun er det foreløpig relativt greit å ta bilde av. Hun ligger stort sett rolig og bryr seg ikke stort om det knipses rundt henne. Med Margit er det så ymse. Noen ganger kan hun være veldig så fotogen, andre ganger ikke. Denne gangen ikke.
Margit sammen med onkel og Lise Marie:
Men; bilde eller ikke, en ting er sikkert: Det var stas med besøk.
Tusen takk for besøket, kom gjerne igjen! =)
Abonner på:
Innlegg (Atom)