Om uvær, soving, amming og feber

*Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring. HEI*
Det har Margit og jeg sunget mang en gang på knøttesang i kirka. Uten at det egentlig har stormet særlig av den grunn, iallefall ikke i ordets rette forstand. I natt, derimot, stormet det. Skikkelig. Og på soverommet til mor og far stormet det, for der gikk det ikke an å lukke vinduet. Altfor mye bråk for lillemor, stakkar, så Reidun og pappan har sovet på stua i natt. Reidun i bagen sin, pappan på madrass på gulvet. Og de har visstnok sovet bra begge to.

Margit, stakkar pia, hadde feber i går. Termometeret målte 39,1 grader, og det er selvsagt mer enn nok til å vippe mor av pinnen. Igjen; stakkar pia mi. Varm, grinete og utilpass slo hun seg omsider til ro i senga si, mens mamman syntes jenterommet tvers over gangen plutselig var veldig lang unna. Vi har tydeligvis gjort en veldig god jobb med å lære Margit å sove i egen seng. Å sove sammen med mamma og/eller pappa i storsenga er uaktuelt. Sammen skal det lekes, soves skal gjøres alene. En og annen tur innom for å se om jenta ble det da i løpet av nattens mulm og mørke, men paraceten hun fikk gjorde tydeligvis jobben sin. Margit har sovet som en stein i hele natt, og faktisk også hele morgenen. Helt til kl ti (TI!) sov hun. Og nå er hun feberfri. Akkurat nå. Så får tiden vise hvordan det blir utover dagen.

Jeg har sovet på soverommet i natt. HELT alene. Dèt er lenge siden,det! Uten strøm og internett kan man vel like gjerne ta tidlig kveld, og satse på at man kan være noenlunde uthvilt dagen etter. Før kl halv elleve var jeg på plass i senga. Jeg lå en stund og lyttet til været før jeg sovnet, men ikke i den forstand at vinden gjorde at jeg slet med å sovne. Jeg liker vind. Jeg liker mye vind. Når jeg selv er innendørs og vet at det vi har ute er sikret. Så der lå jeg da, alene i senga og koste meg med å høre på været, mens jeg bekymret med for feberjenta tvers over gangen. For om man koser seg aldri så mye, kan man ikke la være å bekymre seg. Sånn er det nå engang.

Så var det amminga. Jeg har ennå ikke nevnt noe om amminga. Med en liten baby i hus er det alltid et spenningsmoment for mor hvor lenge hun får sove før hun må opp igjen for å dekke et primærbehov hos den lille. Den første tiden føltes det som om jeg sprang opp og ned fra senga nesten hele natta, da kunne hun kreve seg annenhver time. Slitsomt.
I den siste tiden har Reidun blitt veldig så flink om natta, noe mor setter umåtelig stor pris på. Som sagt, så var jeg i seng før kl halv elleve i går. Og som alltid, spent på hvor lang tid det ville ta før jeg måtte opp igjen. Nå ble det jo sett om Margit i løpet av natta, men Reidun greide seg veldig så fint uten mamman sin i natt. Ikke før kl halv sju ble det ny amming. Dèt er ikke verst! En stund etterpå sovnet hun og sov like lenge som Margit. Rundt halv elleve fikk hun mat igjen, og det gjorde visst godt. Så godt at hun like gjerne kunne kose seg med en dupp. Og etterhvert ble det også duppetid på Margit. Nå sover begge tullene, mens mor skriver litt på bloggen sin og pappan ser kjempekjedelig skøyteløp på tv.

Lørdagskos i heimen.