Jeg har vært gjennom to svangerskap. Fine svangerskap, uten store komplikasjoner. Begge gangene gledet jeg meg masse til å møte det nye mennesket jeg bar på, og jeg var veldig glad for at jeg var gravid. Men det var slitsomt, til tider veldig slitsomt. Men er det lov å si det? Og hvem kan man i så fall si det til? Sine aller nærmeste, det er opplagt. Men bortsett fra disse? Kan man si det til venner en omgås, men som en ikke anser for å være blant de nærmeste? Kan man si det til mennesker man møter fra tid til annen, men som man ikke har et nært forhold til? Til dem som går under kategorien "bekjente"? Jeg opplevde flere ganger å tråkke i salaten.
Det forventede svaret til "hvordan går det?" var tydeligvis "jotakk, bare bra".
Nå er jeg ikke gravid lenger, men jeg ammer. Amming er praktisk, det er helsebringende for både mor og barn og det er koselig. Når alt fungerer. Da jeg ammet min første, fungerte ikke alt. Store åpne, blødende og verkene sår gjorde de to første månedene meget smertefulle. Og det var så langt fra koselig som det bare kan bli. Fellesskapet forventer. Det forventer at man ammer og det forventer at du elsker det. "Men det e nå kos,læll", fikk jeg til svar en gang etter at jeg forklarte hvordan jeg opplevde amminga første gangen. Jeg fortalte om sårene, blodet, tårene og følelsen av å ikke lykkes i noe som skal være den enkleste sak i verden. "Det e nå kos,læll." Hun fikk tydeligvis ikke det svaret hun hadde ventet seg. Burde jeg her ha sagt "jotakk, bare bra"?
Hvorfor spør vi hvordan andre har det? Fordi vi ønsker å vite det, eller fordi fellesskapet forventer det? Fellesskapet forventer at vi spør, noe annet ville vært uhøflig. Men når er det en ren høflighetsfrase og når er det omtenksomhet? Ikke vet jeg. Jeg kommer nok ikke til å finne svaret med det første heller, med mindre noen forteller meg det i klartekst. Inntil da må jeg nok bare akseptere at jeg kommer til å både trampe i klaveret og tråkke i salaten fra tid til annen.
Du da? Har du det bra?
