Også denne kvelden ble det omsider stille i heimen, begge
Første del av juleferien ble tilbrakt på Orkanger, sammen med familie og venner. Allerede der kom vi bittelitt skjevt ut med rutinene, men langt fra mye. Margit la seg en liten time senere enn til vanlig, ellers var mye det samme. Reidun derimot, er ikke så vant med å ligge bort ennå, og hadde vanskelig for å finne roa i ny seng. Her ble det sent på kveld, kanskje også tidlig natt før siste ord var sagt.
Så kom mellomjula og brakte forkjølelse med seg. Denne gangen var det Margit som var først til mølla, og feber og svikt i matlysta meldte seg raskt. Det ble mange dager med feber og enda flere dager med labert inntak av mat. Nyttårsaften ble det en aldri så liten tur til legevakta med Margit, men bortsett fra feberen så jenta helt fin ut. Godt. Men så var det rutinene. Rutinene var nå langt fra fine. Ingen faste måltider på Margit, hun la seg ikke til ro om kveldene og hun våknet ofte opp i løpet av natta. Dessverre er det engang slik at det er mye enklere å snu døgnet "feil" vei, enn hva det er å snu det tilbake. Vi jobber fortsatt med saken.
Kort tid etter at vi hadde hilst det nye året velkommen, ble far i huset forkjølt. Til tross for at han er mann, ble han ikke sengeliggende, heldigvis. Han har klart å berge unna relativt godt, og har vært på jobb som vanlig. Og jobben skulle ha julebord i helga, juuuhuu! Jentene skulle være hos sine besteforeldre på Evjen, mens mor og far koste seg i Trondhjem i by`yn. Herlig! Med jenter på 17 og 3 måneder sier det vel selv at det er lenge siden denne mora har gjort de helt store sprellene. Gjett om mor skulle kose seg! Og julebord ble det. Uten oss.
Jentene og jeg dro til Orkanger på torsdag, mens far kom etter jobb på fredag. Da hadde forkjølelsa inntatt også min kropp, og det ble etterhvert uaktuelt å dra utenfor husets fire flotte vegger. Derfor ble hele helga i korte trekk tilbrakt i barndomsheimen, enten foran tven eller i senga. Hvis vi ser bort fra alt snørret, hostinga, svettinga og de hylende ungene, kunne det nesten minne litt om mine tenåringsdager.
I går kveld vendte vi nesa tilbake til Frøya. Vi dro fra Orkanger noe før sju, og hadde et lønnlig håp om at da ville begge jentene sove i bilen på hjemturen. Der lyktes vi faktisk ganske godt. I nitiden var vi hjem, og Reidun fikk melk mens Margit fikk litt yoghurt før det ble sengetid. Og heldigvis ble det raskt stille der i gården. Reidun var ikke fullt så stille ennå, men hun var varm. Veldig varm. Det ble målt og det ble konstantert feber. Bittelita som hun er (Reidun altså), turde ikke mor annet enn å ringe legevakta. Bedre føre var, enn etter snar. Målet med telefonen var vel egentlig ikke annet enn å berolige meg selv, man får jo så godt som alltid beskjed om å se det an til dagen etter. Men ikke denne gangen. Legen ville se jenta og ta noen prøver før han uttalte seg, i og med at hun var så lita. Med et aldri så lite snev av panikk pakket jeg inn i bilen igjen og tok med lillejenta tilbake til Orkanger. Heldigvis var alt bare bra, ingen prøver viste at det var noe annet enn vanlig forkjølelse. Så da satt vi altså der, på Orkdal Sjukehus, kl halv tre natt til mandag. Lettet, men slitne. Reidun og jeg overnatta igjen på Evjen, før vi i dag dro hjem til pappa og storesøster. Slitne, men lettet. For det er bedre å være føre var.
Så var det disse rutinene,da. Rutiner for kveldsmat og kveldsstell. Hvor blir det av disse i slike tider? Jeg vet iallefall ikke, her er det lite av den sorten å spore. Forhåpentligvis er det ikke så lenge til vi alle er friske og raske igjen, slik at vi kommer tilbake til rutinene og de rolige kveldene. Det skal bli godt!
Til slutt; et passende sitat:
Den som kommer på kant med søvnen, trekker alltid det korteste strå.
- Theodor Gottlieb von Hippel
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
SÃ¥ trivelig med en kommentar, du! :)