Kollaps i sofakroken...igjen

Jentene sover i sengene sine, far er ute på vift og mor sitter i sofakroken med pc-en på fanget. Nok en gang hadde mor store planer for disse alene-timene. Planer for husarbeid, planer for et avslappende karbad, planer for en varm kopp te og ei god bok, planer for planlegging. Nok en gang ble planene tatt av vinden. Det skjer ofte i disse dager. Men ikke alltid, det hender seg også at de renner ut i sand. Eller koker bort i kål, alt ettersom.

Så sitter jeg her da. Igjen. Og har ikke fått èn eneste ting av det jeg hadde planlagt. (Bittelitt har jeg faktisk rydda, men det er ikke stort mer enn at man nå kan komme seg fra stue til kjøkken uten å vasse i leker.) Igjen starta det med facebook. Jeg skulle bare sjekke facebook. Også skulle jeg bare veksle et par ord med noen venner på chat. Så var det noen bilder jeg skulle se på. Og ei nettside jeg skulle sjekke. Og alt det der gjorde jeg. Og egentlig er jo alt det der rimelig fort gjort. Det er bare det at...når man først har satt seg ned..... HIMMEL OG HAV, så godt det er å sitte her! Helt i fred. Ikke en lyd, annet enn klokka som tikker og den evinnelige vinden som uler rundt hushjørnene. For uansett hvor fantastisk dagen har vært, og uansett hvor mye man koser seg sammen med de søte små, så er det ubeskrivelig godt når roen senker seg over et småbarnshjem. 

Hjerteknuserne mine. Som gjør meg vanvittig glad, ubeskrivelig stolt, skremmende sårbar, til tider mer enn sliten og ikke minst; grenseløst ineffektiv.

Takk for i aften, godtfolk! Det er på tide å flytte skrotten fra sofa til seng..

Let`s TWIST again!

Like we did last summer....
Men det er selvfølgelig ikke musikken jeg skal ta for meg her, ei heller dansen. Igjen snakker vi sjokoladen Twist. Konfekten. Godteriet. For Twist er godt. Det er veldig godt. Det er en uomtwistelig sannhet.
(Vil du lese det første innelegget om denne herligheten kan du trykke her.) 

Som dere sikkert har fått med dere, har twistposen nå blitt beriket med ikke bare èn, men hele TO nye biter. 

Aprikos. 

Nydelig sjokolade med aprikosfyll. Herlig. Etter sigende skal denne ha befunnet seg i sortimentet før i verden, den har bare hatt pause noen år. Når jeg tenker hardt etter tror jeg jeg kan erindre at jeg åt aprikos-twist hjemme hos bestemor da jeg var ungen. Uansett; fantastisk god! Kanskje like god som banan-biten. Kanskje. Som jeg skrev i forrige twist-innlegg, er jeg en allsidig person med flere favoritter. Aprikos og banan er herved de største favorittene.

Fransk nougat.

Nougat med trekk av mørk sjokolade. Tydeligvis fra Frankrike, men jeg vet ikke om dette kjennes på smaken, som Gilde sier. Før i verden var det marsipan- og kokosbitene som lå skuffet tilbake i skåla mi. Nå er det ofte noen biter med fransk nougat der også. Langt fra noen høydare med andre ord, men den gjør nytten når nøden er størst.


Jeg har ei god venninne som er veldig glad i både marsipan og kokos, og det er ikke fritt for at våre rester har funnet veien til skåla hennes. Nå gjelder det bare å finne noen som er utrolig glad i fransk nougat.


Fysen på litt Fransk nougat?


Visste du forresten at Twist ble lansert i 1957? Eller at det selges tre ganger så mye Twist i Norge som i Sverige? Eller at lakris og kokos er de eneste bitene som har vært med helt fra starten? Nå gjør du det!
Vil du vite ennå mer kan du lese alt du trenger å vite her på Wikipedia. :)










 

På grått papir

Når man skal pakke inn en bursdagsgave til en gutt på syv år, da er ikke rosa Hello Kitty-papir ens førstevalg. Da jeg i dag skulle pakke inn en slik gave, var rosa Kitty-papir det eneste som var å oppdrive i huset. Jeg prøvde lykken på butikken, men ei heller der var det mye hjelp å få. Eller forresten, det var vel akkurat dèt det var. De hadde ikke innpakkingspapir, men jeg fikk et lurt tips fra en av de ansatte; gråpapir. Pakk inn gaven i gråpapir, pynt med et fint bånd og kanskje noen enkle tegninger med farger. Så enkelt!

Nå hadde ikke jeg noe fint bånd liggende, men en sånn refleks som man kan slenge rundt håndleddet gjør vel samme nytten. Og ikke er jeg stor på tegning, men jeg er en racer på klistremerker. Så da ble det refleks og klistremerker, pluss et kort, selvsagt. Og plutselig var innpakkinga gjort. Gråpapir, med kløvere og marihøner.

Jeg er litt usikker på om kløvere og marihøner er det kuleste sju år gamle gutter vet, men jeg er ganske trygg på at det er kulere enn Hello Kitty.

En annen ting jeg er usikker på; bryr sju år gamle gutter seg så veldig om hvordan innpakkingspapiret ser ut? Det kan nok være at poden ikke hadde tenkt så nøye over innpakkinga om jeg hadde valgt å bruke et litt diskret julegavepapir. For julegavepapir har jeg. Massevis.

Mammutsalg og plassmangel

Kjentfolk har vært på mammutsalg. Jeg så det på facebook. (Hohoho, tok du den, eller??) Jeg elsker bøker. Og jeg skulle gjerne ha vært på mammutsalg. Jeg kunne ha tatt turen til bokhandelen her på Frøya, men jeg gidder ikke. Litt fordi jeg ikke orker å ha med unger (jeg liker å ha goooood tid når jeg er på en bokhandel, og det vet man liksom aldri om man har når man har med seg små barn) og litt fordi det ikke er det helt store utvalget der. (Dette er IKKE ment som kritikk, altså, for jeg liker Poeten veldig godt.) Jeg kunne ha handlet på nett, men det blir ikke helt det samme. Å tusle i en bokhandel er kos, det er godt. Og når jeg sier at jeg gjerne skulle ha vært på mammutsalg, er det fordi jeg savner opplevelsen det er å være på mammutsalg. Til helga, kanskje. 

Men det finnes også en annen grunn til at jeg ikke har mesket meg på mammutsalg:

Bøker, bøker,bøker, filmer og rot og rat jeg ikke riktig vet hvor jeg skal gjøre av.

 Dette er bokhylla mi. Eller bokhyllene mine, om du vil. Der er det trangt om plassen. I sommer ga jeg bort en mengde bøker til et loppemarked, men straks etterpå var det like fullt igjen. What to do? 


Min mann og jeg har ulike måter å løse dette på. 
Mannen: Ha bort bøkene jeg har lest.
Jeg: Gå til anskaffelse av ny bokhylle.
For det er ikke bare å ha bort bøkene mine, jeg er nemlig blitt glad i dem. De er en del av hjemmet mitt. Bøker er med på å skape hjem. Sånn er det bare. 


Før jeg nå setter med godt tilrette med en kaffekopp og ei god bok, slenger jeg med et passende sitat: 

En god bok ved vinduet en lys og stille morgen mens solen stiger og huset ennå sover, det er den største og fredeligste gleden livet kommer til å gi.

Aksel Sandemose

Ha en stille og fredelig kveld, med eller uten ei god bok i fanget. 

Forresten; bortenfor bokhyllene, på høyre side, er det en veggstubb før det kommer ei dør. På den veggstubben er det en lysbryter. Hvis jeg får flyttet lysbryteren til den andre siden av døra, får jeg akkurat plass til ei fjerde hylle. :)

 

Snørrebaby

Jeg har fått en snørrebaby. En veldig så snørrete en. Og da er det ikke så greit å være verken baby eller mamma. Nå ser det ut til å gå noe bedre (bank i bordet!), men i går og i natt var det skikkelig strevsomt. Og mor prøvde alt som prøves kan, morsmelk i nesen, saltvannsspray og sånn rar snørrsuger. Men ingenting ble liksom helt bra. Jeg prøvde til og med å legge meg sammen med babyen min, med snørrebabyen min tett inntil meg. Dette må bli bra, tenkte jeg. (Den siste tiden har debatten om babyers søvnvaner blusset opp igjen, og nå ser det ut til at det eneste saliggjørende er å la den lille sove sammen med mor og far.)  Men det ble ikke bra. Det ble ikke bra i det hele tatt.

Til syvende og sist fant jeg èn ting som fungerte for min snørrete baby; i mors armer, tett inntil mors kropp kunne det til nød soves. Mage mot mage, hode mot bryst. Helst i høyden, mens mor vugget og rugget. Men mor så ikke helt for seg å stå oppreist hele natta. Det hele endte med storslagen dandering av puter i senga, slik at mor kunne holde babyen på akkurat samme måte i senga, mens hun til en viss grad slappet av litt selv.

Sliten snørrebaby sover dupp i mammas armer.

Men det ble heller ikke bra. I alle fall ikke helt med en gang. For mor sto jo tross alt ikke, hun satt. Babyen ble holdt på akkurat samme vis, men det var tydeligvis ikke det samme. (Hvordan i alle dager merker de forskjell??)
Etterhvert, når mor bysset og sang og bysset og sang, da ble det til slutt. Reidun sovna, og hun pustet tungt. Selv turte jeg ikke helt å sove ennå, jeg måtte høre at hun pustet, at hun snorket. Så lå/satt vi der da. Mage mot mage, hode mot bryst, mens mor tenkte på alle foreldrene som en gang mistet sine små i krybbedød fordi de små ikke ble lagt på ryggen. Eller fordi mor eller far la seg på dem i søvne. Eller fordi, eller fordi. Heldigvis slapp disse tankene etterhvert taket og mor greide også å slappe av litt. Noen stunder sov jeg faktisk bittelitt også. Det var nok ikke den beste søvnen jeg har hatt, men det var søvn. Og det var kjærkomment. 
Nå håper jeg for alles del at denne natta blir bedre. For selv den heldigste mamma kan bli sliten i blant.

Har du gode tips for bittesmå, snørrete neser? Jeg tar imot med takk!

Tanker, tårer og Kony 2012

Dette har vært en følelsesladd kveld. En kveld jeg trodde skulle bestå av husarbeid og andre hverdagslige gjøremål ble plutselig alt annet enn hverdagslig. I kveld så jeg filmen Kony 2012. Og halsen ble tykk og tårene trillet. Jeg er heldig.

Jeg er trygg. Jeg har mat. Jeg har et hjem. Jeg har familie, jeg har venner. Som bryr seg om meg og tar vare på meg. Jeg har en seng. En seng jeg ikke er særlig fornøyd med, jeg skulle veldig gjerne hatt en fastere madrass. Jeg har lenge tenkt at jeg har lyst på en seng med fastere madrass. Jeg har en seng, jeg er heldig.

Jeg har en ektemann. Som bryr seg om meg og tar vare på meg. Jeg er heldig.

Vi har barn. Fire barn. Som har det bra. Som har et hjem. Som har mat, som har seng, og klær, og sko. Jeg har fire flotte, friske og trygge barn. Mine barn har foreldre. Og de har besteforeldre, og oldeforeldre, og tanter og onkler, og venner. Som bryr seg om dem og tar vare på dem. Jeg er heldig. Og de er heldige.

Jeg har mye, og jeg er heldig. Men jeg kan også gi, kanskje er jeg mer heldig fordi jeg kan gi. Jeg kan gi omsorg, kjærlighet og omtanke til andre mennesker. Jeg kan gi tid og penger til en god sak. Kony 2012 er en god sak. En sak så god at det gjør vondt. Veldig vondt.

Jeg er heldig og jeg er velsignet. Jeg håper du føler deg like heldig som jeg gjør. Jeg håper og ber om at alle en dag skal bli like heldige som meg. Og som mine barn. Og jeg håper og ber om at vi som er heldige skal huske akkurat det, hvor utrolig heldige vi er. Og ikke minst; verdsette det. For ingenting er en selvfølge.

Har du sett filmen? Sjekk også hjemmesiden og facebooksiden til Invisible Children/Kony 2012. 
  

Jeg er heldig. Er du?