Skrivekløe og skrivesperre

Jeg har kjempelyst til å skrive et heidundrende blogginnlegg. Et skikkelig artig et, et som det hadde vært moro for folk å lese. Men hva i alle dager skal jeg skrive om?? I løpet av en hektisk hverdag dukker det opp mange situsjoner og hendelser som jeg tenker at "dette kunne blitt et skikkelig bra blogginnlegg". I kveld, tenker jeg da. Etter at ungene har lagt seg.  Men når kvelden kommer, når begge småttisene er i seng og mor har krøpet opp i godstolen, da gidder mor faktisk ikke mer. Gidder ikke å bruke energi på å erindre hvilke situasjoner og hendelser jeg tidligere tenkte på (for du må ikke innbille deg at tanken holder stort mer enn 3-5 min i dette surrehodet) , gidder ikke å åpne picasa for å finne bildene jeg engang tenkte hadde blitt supre på bloggen og gidder iallefall ikke å vri og vende på ord, slik at teksten blir noenlunde underholdende. Og hva ender jeg så opp med? Jo, et blogginnlegg blottet for innhold, mening og vittigheter. Ikke akkurat definisjonen på heidundrende. Bedre lykke ved en senere anledning. 

Nå skal jeg ta fram boka mi og lese en liten snutt før sengetid. Dèt gidder jeg, iallefall når boka er bra. Og den er BRA. Iallefall så langt. Er du en krim-elsker? Da vil jeg anbefale Karin Slaughter. Nådeløs spenning.

Så ble da ikke dette innlegget helt blottet for mening likevel, et boktips er aldri å forakte. God bok, som Minken Fosheim en gang sa. :)

"Så det på Facebook"

Det har blitt ytret mang en gang de siste årene, uttrykket "så det på Facebook". Det er blitt en viktig kanal for både kommunikasjon og nyheter, og det er veldig greit å kunne nå ut til venner og bekjente så raskt og enkelt. Til tider blir det dessverre litt i raskeste laget. I går døde Knut Torbjørn Eggen. Det las jeg i dagens nettaviser. Men jeg så det først i går. Så det på Facebook. I går, altså. Før det var offentliggjort. Før nærmeste pårørende var varslet. (Ifølge Facebook.) Og det føltes ikke greit.

Hva er det som får oss til å gi ut slike opplysninger til allmennheten? Opplysninger som ikke er offentlige, opplysninger som ikke omhandler oss og våre, men andre og andres. Er det viktig for oss å vite så tidlig som mulig? Eller er det viktig å vise at vi vet først, før alle andre? Jeg heller mot det siste.

Hvorfor det er så viktig å vise at man vet noe andre ikke vet, og ennå ikke skal vite, det vil jeg ikke spekulere i akkurat nå. Nå har jeg nok med å svelge det at jeg fikk dødsbudskapet på facebook, før nærmeste familie. For som sagt, så føles det ikke greit. Det føles ikke greit i det hele tatt. Etter å ha gjort noe så hverdagslig som å sjekke facebook, satt jeg med en ekkel følelse av å ha invadert noens privatliv. En sørgende families privatliv. Jeg skulle mer enn gjerne ha vært den følelsen foruten.

Årsaken til dødsfallet er ennå ikke offentliggjort. Hverken i offentlig media, eller på facebook (så vidt jeg vet). Familien har ennå ikke ønsket å uttale seg. Og det er helt greit. Og jeg håper folk viser respekt for de etterlatte ved å ikke spekulere i dette i det offentlige rom.

Som mange andres tanker, går også mine til de etterlatte. Jeg kjente ham ikke, har aldri gjort det, men det er tydelig at han har betydd mye for mange. Jeg håper det er mange som støtter opp om familien i denne tiden, og viser dem den respekten de fortjener. Det siste håper jeg alle gjør. Til og med på Facebook.

Vårsavn

Nå begynner jeg å bli litt lei av denne "vinteren". Hvis det ikke skal være skikkelig vinter, da kan det like gjerne bli vår med en gang. Helst i går. Når jeg ser ut vinduet er det ikke en eneste snøflekk å se, kun grå grus og regnvått gress. Langt fra det jeg forbinder med vinter. For jeg liker vinter. Men ikke "vinter", som det er på Frøya. Mens jeg da venter på våren tar vi noen turer innover i landet og oppsøker vinteren. Og snøen. Herlig!

Nå er det skolefri. Det er vinterferie. Eller "vinter"ferie. For vår del blir det ikke skikkelig vinterferie før uti neste uke, når det blir hyttetur med ski, pulk, meis og det som verre er. Gjett om mor gleder seg!

Håper alle feriefolk får ei skikkelig fin vinterferieuke!

Dagen derpå

Etter den søte kløe kommer den sure svie. I går hadde vi en aldeles nydelig dag. Reidun ble døpt, og dagen ble behørig feiret med gode venner og nær familie. Igjen; en fantastisk dag.

Det samme kan dessverre ikke sies om dagen i dag. Etter å ha vært småtufs i noen dager har forkjølelsen nå brutt ut hos de voksne i hjemmet. "Håper virkelig ikke de minste blir dårlige denne gangen." Akkurat den tanken har jeg tenkt mange ganger de siste dagene. (Før helga ble storesøster Julie syk, og hun er ikke blitt bra ennå, dessverre. En varm god bedring-klem henne.) Så ble det altså min og Hans` tur. Men så er det engang sånn når man er voksen, at selv om man er litt pjusk så må ting gjøres.

I formiddag dro Reidun og jeg til kirka for å rydde etter det flotte selskapet i går. Det var ikke så veldig mye som sto igjen, men pynt måtte ryddes vekk, søppel kastes og bord og stoler settes tilbake på plass. Og det skulle jo være ganske så fort gjort. Det skulle vise seg at Reidun ikke hadde noen planer om å gjøre dette enkelt for mor. Det endte opp med at de siste oppgavene ble utført med en ikke mer enn passelig begeistret Reidun på armen. Varme, slitne og fornøyde med å være ferdig dro vi fra kirka. Vel hjemme ble det litt tid til avslapning og kos (mamma tok noen bilder av den nydøpte jenta si) før Reidun igjen ble urolig. Babyfeber (og et rart utslett i panna) var et faktum og det hele endte med en liten tur innom legevakta. Heldigvis var det ingenting som tydet på noe skummelt, og utslettet forsvant når paraceten begynte å virke.(Gjett om jeg følte som ei skikkelig hønemor da vi kom inn til legen og jenta var både fri for både feber og utslett?!) 


Sånn ser iallefall Reidun ut i dag, nydøpt og fri for utslett:

 
Så får vi bare håpe morgendagen kommer med blanke ark og fargestifter tel. :)

Endelig her, endelig over

Dagen i dag har jeg ventet lenge på. Reiduns dåpsdag. Barnedåp er noe helt spesielt, og som forelder er man ikke lite stolt når ens barn blir båret til dåpen. En fantastisk dag er nå på hell, og selv om vi har hatt det helt topp i dag må jeg si at det også er veldig godt nå når det er over. :)

I gudstjenesta sang presten en dåpssalme som jeg liker veldig godt. Vakker melodi, men det er teksten som gjør den så fin i mine øyne. Hvis du er som meg, les og siiip:

Sov, du lille, sov nå godt,

du er døpt, ditt hår er vått.

Nå er livet godt begynt,

dødens nederlag forkynt.

Du er på den grønne gren,

lille knopp, Guds øyensten! 

Gjennom dåpens dype vann

kommer du til livets land,

druknet, død, igjen stått opp

som en del av Kristi kropp,

som en knopp på livets tre

– lille barn på voksenkne!

 

Når du vokser og blir stor,

skal du be om sanne ord.

Du er døpt til kjærlighet,

åpenhet og ærlighet!

Spør oss ut om tro og håp,

nattverd, bønn og barnedåp!

 

Spør om hva din Skaper vil

du skal bruke livet til!

Spør om Jesu hjertesak,

julenatt og påskedag!

Spør om lykkens rose rød,

spør om hjelp i liv og død!

Lille knopp på livets tre,

lille barn på voksenkne,

nå er livet godt begynt,

Kristi kjærlighet forkynt.

Du skal vokse, blomstre smukt,

bære god og evig frukt.

Min fantastiske Reidun. 

I dag døpt til kjærlighet, åpenhet og ærlighet.

Tusen takk til alle som bidro til å gjøre dagen vår fantastisk!

Plutselig større

Nå har det blitt 3.februar,gitt. Helt plutselig. Og jentene har blitt eldre. Helt plutselig. I dag er det ett og et halvt år siden Margit ble født, og fire måneder siden Reidun ble født. Alt kunne like gjerne ha vært forrige uke (nesten), tiden går jo så himla fort. Og vips, så er det august, og værehjemmemedsmåjentenesineogkosesegtiden over. Dagene, ukene og månedene kommer og går i et rasende tempo, og det er det fint lite jeg kan gjøre noe med. Dessverre.

Uansett, noen bilder av de fantastiske store små hører med.

 Kosestund på pappas fang. Margit gir Reidun en aldri så liten suss.

 Margit er flink til å vise at hun setter pris på Reidun. Det er ikke sjelden at Reidun får leikinga avbrutt av en liten kosevisitt. Margit er ikke typen som koser så lenge i gangen, men vi er alle sammen glade for den kosen vi får. Og Reidun er nok den som blir mest glad. Smilet kommer raskt når hun et øyeblikk får denslags oppmerksomhet fra storesøster.

 De siste dagene har Reidun begynt å få litt grøt om kveldene. Det aller første grøtmåltidet måtte selvsagt foreviges opp og i mente. Margit er alltid der det skjer, og fulgte godt med på dette nye. (Det er ikke rare greiene hun får ennå, men du og du så lang tid det tar. En bitteliten tålmodighetsprøve for mor dette. ;))

 Margit elsker å kile. Hun kiler det meste på de fleste og selvsagt blir det morsommere jo mer kileofferet ler. Pussig nok er det alltid Margit som ler mest, høyest og lengst.

Mimrebilde. Her er Margit litt over tre måneder. Dette er dagen etter at hun ble døpt. En nydelig dag var det, og like nydelig blir det når Reidun skal døpes på søndag. Vi gleder oss!

Nå skal mor ta kveld, slik at hun er frisk og opplagt til morgendagens mammatrim, dåpssamtale og dåpsforberedelser.

Ønsker alle en flott 3.februar!