"Så det på Facebook"

Det har blitt ytret mang en gang de siste årene, uttrykket "så det på Facebook". Det er blitt en viktig kanal for både kommunikasjon og nyheter, og det er veldig greit å kunne nå ut til venner og bekjente så raskt og enkelt. Til tider blir det dessverre litt i raskeste laget. I går døde Knut Torbjørn Eggen. Det las jeg i dagens nettaviser. Men jeg så det først i går. Så det på Facebook. I går, altså. Før det var offentliggjort. Før nærmeste pårørende var varslet. (Ifølge Facebook.) Og det føltes ikke greit.

Hva er det som får oss til å gi ut slike opplysninger til allmennheten? Opplysninger som ikke er offentlige, opplysninger som ikke omhandler oss og våre, men andre og andres. Er det viktig for oss å vite så tidlig som mulig? Eller er det viktig å vise at vi vet først, før alle andre? Jeg heller mot det siste.

Hvorfor det er så viktig å vise at man vet noe andre ikke vet, og ennå ikke skal vite, det vil jeg ikke spekulere i akkurat nå. Nå har jeg nok med å svelge det at jeg fikk dødsbudskapet på facebook, før nærmeste familie. For som sagt, så føles det ikke greit. Det føles ikke greit i det hele tatt. Etter å ha gjort noe så hverdagslig som å sjekke facebook, satt jeg med en ekkel følelse av å ha invadert noens privatliv. En sørgende families privatliv. Jeg skulle mer enn gjerne ha vært den følelsen foruten.

Årsaken til dødsfallet er ennå ikke offentliggjort. Hverken i offentlig media, eller på facebook (så vidt jeg vet). Familien har ennå ikke ønsket å uttale seg. Og det er helt greit. Og jeg håper folk viser respekt for de etterlatte ved å ikke spekulere i dette i det offentlige rom.

Som mange andres tanker, går også mine til de etterlatte. Jeg kjente ham ikke, har aldri gjort det, men det er tydelig at han har betydd mye for mange. Jeg håper det er mange som støtter opp om familien i denne tiden, og viser dem den respekten de fortjener. Det siste håper jeg alle gjør. Til og med på Facebook.