ÅÅÅÅÅ, SÅÅÅÅ STOOOOR!!!

Margit, altså. Har blitt sååååå stor. I alle fall sies det så. Uansett hvor vi ferdes. "Så stor hun har blitt!" "Så stor hun er!" "Så stor ei jente!" Og hun er det. Kjempestor! Og samtidig bittelita. Rare greier. Noen ganger tar jeg meg selv i å bli overrasket over hvor stor hun er. Mest ser jeg det på klærne, plutselig blir klær som før i verden var diiiigre babyklær passende. Og det er faktisk sant at det skjer helt plutselig! Opptil flere ganger har jeg opplevd at klær som jeg tror er for store sitter som et skudd når jeg prøver dem på. Og det er flott når det gjelder voksne, men ikke fullt så flott når det gjelder de minste. Når det sitter som et skudd, da er det dessverre ikke lenge til det er for smått. Noe som også skjer helt plutselig.

Men en og annen gang prøver jeg på klær som jeg tror kanskje er passende, men så er de fortsatt veldig store. De gangene det skjer, er det nok fordi klærne er så nydelige at HÅPET om at de skal passe er så stort at jeg tror det. Det skjedde i dag. Margit har nemlig fått seg nye klær av oldemor, nydelige klær som oldemor har strikket selv. Og det bare til Margit. Hun er heldig! Dette måtte selvsagt prøves, men dessverre er de litt i største laget foreløpig. Det som er så godt med klær som er så nydelige, det er at man kan bruke dem allikevel. Man må det, for plutselig sitter de som et skudd og like etterpå, ja, da vet du hva som skjer.

Uansett, klærne til Margit, det er ikke noe hva som helst, altså! Se bare her:

Hjemmestrikket og vaskeekte VM-genser og bukse, folkens!

I dag fikk vi luftet antrekket for aller første gang. En kjapp handlerunde på nærbutikken ble jomfruturen, det var faktisk alt vi hælte med i dag. Resten av dagen ble vi inne, pussig nok.

Og husk: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær!

Har jeg hørt, vet ikke helt om jeg tror på det...

Det står i alle fall ikke på klærne her i gården. Takk, oldemor!