Håndarbeid, tålmodighet og tøying av sistnevnte.

Fantastiske mødre syr fantastiske klær til sine barn. Og fantastiske mødre strikker godt og varmt tøy til sine små. Jeg er ikke en slik fantastisk mamma. Jeg liker å tro at jeg er en god mor på mange forskjellige måter, men jeg er ikke en slik fantastisk mamma. Men jeg skulle gjerne ha vært det, faktisk mer enn gjerne. Jeg prøver å være det, for jeg prøver å lære det. (Alltid kos med litt rim på en torsdags aften.)

Jeg kan strikke. Dvs, jeg kan det litt. Til en viss grad. Jeg kan å strikke rett og i løpet av året har jeg også lært meg å strikke vrang. Men jeg kan ikke å legge opp. Og jeg får lett panikk når jeg mister ei maske. Før Reidun kom til bestemte jeg meg for at jeg skulle strikke ei ullbukse til Margit. Mønster ble funnet på nett og garn og pinner kjøpt på nærbutikken. Etter mangt et tafatt forsøk på å legge opp et gitt antall masker, måtte jeg bite i det sure eplet og ta med meg posen med strikketøyet ned til nabofrua. Maskene kom på pinnen i en fei og endelig var jeg klar til å starte. Og jeg startet. Og jeg var ivrig. Og nabofrua var imponert. (Iallefall sa hun så, men man sier gjerne det i sådane stunder.) For nabofrua fulgte prosjektet nøye, det ble mang en tur dit med strikketøyposen.
Etterhvert håper jeg jeg får ånden over meg igjen, slik at jeg en gang får ferdig denne buksa. Foreløpig ser den slik ut:


Nå står det en sånn på kjøkkenbordet mitt:

Nå skal jeg lære å sy. Jeg har fått en symaskin av mamma, og jeg gleder meg til å skride til verket. Jeg er ivrig. Jeg surfer på nettet og finner mønstre og lekre stoffer av ymse slag. Jeg har store planer, må vite. Bare jeg klarer å spole undertråden og få satt inn nevnte tråd riktig. For det skulle vise seg å ikke være så enkelt som jeg husket det fra tekstiltimene på Grøtte skole. Og denne gang blir det litt verre å ta posen med til nabofrua. Men det skal bli. Jeg må bare ta tiden til hjelp. Og jeg må være tålmodig. Tålamod er ikke min sterkeste egenskap, og det merkes. På kropp, sjel og ikke minst språkbruk.

Forhåpentligvis blir jeg etterhvert en slik fantastisk mamma, som syr og strikker til sine søte små. Det er iallefall det som er håpet og målet. Så får det tåles at hodet til tider går varmt og språket er noe ubehøvlet dann og wann.

Nå skal jeg (igjen) prøve meg på den undertråden, så får vi håpe at det blir denne gang. Ønsk meg lykke til, fåglarna vet at jeg trenger det!

.............alle gode ting er tre, på det fjerde skal det skje............(?)